Over bordet nikker Åge Aleksandersens nyeste samarbeidspartner, rapperen Jørgen Nordeng – alias Jørg-1 fra Tungtvann og Joddski, om bord med et par rapvers på «Ugress & Villskudd».

– At Åge som 75-åring gir ut en av sine sterkeste låter, gir meg håp for fremtiden.

annonse

– Gir vitalitet

De to svartkledde musikerne kler hverandre – både farge- og stemmemessig – der de trår til på den nye sangen, som slippes på Åges bursdag torsdag. Den handler om den lille mannen som samfunnet gjerne ser ned på, selv om vi alle er like mye verdt.

«Æ vil kvil blant villskudd, i stille og storm, utstøtt og forakta i sin vakraste form», synger Åge og minner om at tusenfryd og løvetann også er skaperverk. «Æ e som dæ, du er faktisk som mæ». Joddski rykker inn med to hardtslående rapvers, i sin originale demoform som Åge bevarte, i selskap med en livsbejaende blåser.

Alvorspraten glir over i munter stemning når Joddski erklærer at «dersom man måler hiphopår opp mot rockeår er vi like gamle». For Tungtvann-pioneren på 46 år regnes som «gammel» i sin sjanger, og det er han godt klar over. Men Åge regner ham som ung og sier:

– Jeg er så gammel at jeg synes det er stas at mye yngre folk vil jobbe med meg. Det gir vitalitet.

– Rasende rapper

De to kjente ikke annet til hverandre enn at de «hadde møttes på flyplasser». Åge Aleksandersen jobbet med nye sanger i fjor da han kom over navnet til Jørgen Nordeng i forbindelse med invitasjonen til å spille på en minnekonsert for Terje Nilsen , Bodø-musikeren som gikk bort i 2019. Åge sendte Joddski en tekstmelding, og tre kvarter etter at de møttes, var de kompiser.

– Det sangen handler om, gir oss et felles ståsted, sier Joddski, mens Åge Aleksandersen synes det er spennende å jobbe med andre.

– Da blir jeg utfordret til å prøve noe nytt. Hadde jeg vært 20 år, hadde jeg rappet – jeg ville vært en lynforbannet rapper!

Men at det toget er gått, er Åge Aleksandersen klar i talen om:

– For meg å begynne å rappe nå, ville vært sært. Jeg har bevisst valgt å ikke være 20 år hele livet, slik man ofte skal være i denne bransjen.

Hard virkelighet

Som sangskriver opplever Åge Aleksandersen at han har god tilgang på noe å skrive om når han forflytter seg med sin egen alder.

– Det jeg skriver om, endrer seg imidlertid. Jeg ser annerledes på verden i dag, jeg mener forskjellig om mange ting, jeg er en annen fyr enn da jeg var 20–30 år. Det er interessant å fortsette å jobbe som sangskriver med det ståstedet jeg har i dag.

Samtidig synes artistveteranen det aldri har vært så vanskelig å skrive sanger som akkurat nå.

– Nå lever jeg i en virkelighet der det er direkteoverføring av to kriger samtidig, og jeg slipper ikke unna, uansett hva jeg gjør. Jeg skal ta en pause fra sangskrivingen nå og håpe at det dukker opp en vakker sol et eller annet sted i horisonten som sier «nå er svineriet over», sier Åge.

Reisene han husker

– Hovedutgangspunktet mitt for å skrive sanger er likevel alltid livet mitt i det landet her. Og livet mitt er så til de grader preget av reisene mine, sier Åge – som hevder han kunne vært «en god norgesguide».

– Konserter er forgjengelige, men møtene mine med folk, kunnskapen jeg har om Norge, om hvordan folk bor, det interesserer meg veldig. Jeg bryr meg om det, jeg har sett oppturer og nedturer på de forskjellige stedene når jeg har kommet tilbake dit, år etter år.

Han har reist rundt i det han kaller «utstillingsvinduet til Einar Gerhardsen», til industristeder som Årdal, Sunndalsøra og Glomfjord og møter med arbeiderne der. Han er blitt æresslusk i Sulitjelma fordi han sang til støtte for gruvearbeiderforeningen da de kjempet mot nedlegging.

– Det er møtene med mennesker jeg husker. Når jeg går på gata i Tromsø og det kommer en fyr bort til meg og sier «Satan, Åge, din jævla hæstkuk», så vet jeg det er en kjærlighetserklæring.

Gitaren alltid med

Det er et langt liv med musikken som Åge Aleksandersen har å se tilbake på – sammen med hærskarer med gullplater for 1,5 millioner solgte album, en lang rekke priser, utnevnelse til ridder, bronsestatue på sokkel i Namsos og plass i Rockheims æreshall som en av de fire første.

– Jeg hadde alltid med meg gitaren, sier Åge i dag om tiden da han avtjente plikttiden etter telegrafskolen i Hammerfest, eller prøvde seg som assistent for en fotograf og måtte trå til og ta bryllupsbilde. For han ønsket bare å drive med musikk, selv om han ofte fikk høre ordene hjemme om å ordne seg noe «ordentlig arbeid» i stedet.

– Da jeg sa jeg skulle reise på turné i 1969, sa moren min «hva er det?», minnes Åge.

Nå er Åge for lengst over pensjonsalder, men brenner like mye for det som ble hans virke gjennom et langt liv. Den store avskjedsturneen han skal ut på, og som kulminerer i fire arenakonserter i Bergen og Trondheim neste høst, er en avskjed med turnélivet med Sambandet – aldeles ikke med musikken.

– Men jeg skal ta meg en lang pause etterpå.

(©NTB)