Hun var et barn av aristokratiet, men Catharina Lysholm (1744–1815) var ingen bortskjemt pusling. Både som forretningskvinne og intellektuell fremsto hun som en ledende progressiv skikkelse under Trondheims gullalder på 1700-tallet. Og ikke minst er hun fortsatt bejublet som linjeakevittens mor.

– Trondheim var jo et maktsentrum i Norge, og hit reiste man fra nær og fjern for å drive handel, forklarer førstekonservator Håkon Andersen ved Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.

Trondheims næringsliv var faktisk fullstendig dominert av innvandrere fra kontinentet. I 1708 var det registrert 63 kjøpmenn i byen, og hele 25 – deriblant Catharinas slekt – kom fra Flensburg, på grensen mellom Tyskland og Danmark. Dessuten var alle de 19 største kjøpmennene innvandrere i 1. eller 2. ledd.

DRIFTIG: Catharina Lysholm ble omtalt som Trondheims Madame Pompadour og var i tillegg en driftige forretningskvinne. Illustrasjon/avfotografering Nordfjeldske Kunstindustrimuseum

Det var opplysningstid. Borgerskapet i Europa beveget fokuset fra middelalderens samfunnsstrukturer til mer humanistiske verdier. Dette gjaldt i høyeste grad også de øvre samfunnslagene i Trondheim.

De privilegerte bodde side om side i fornemme boliger i Søgaden (nå Kjøpmannsgaten). Midt i denne renessansens overflod befant Catharina seg, omgitt av kunst, bøker og kontinentale vaner.

Å bli sendt «hjem» til kontinentet for å bli utdannet, for eksempel, var en selvfølge. Tilbake kom man opplært innen handel, skipsfart og bankvirksomhet. Og slik kunnskap kom trolig godt med da Catharina ikke bare plutselig arvet sin far Hilmar Meinckes formue i 1771, som 28-åring, men også sin ektemann Broder Brodersen Lysholms året etter.

– Dette var betydelige formuer, som gjorde det mulig for henne å drive stort innen handel og rederidrift, forklarer Andersen.

Annonser: Tid for julebord!

adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image

Skipsreder og eksportør

Med ett var hun Trondheims første kvinnelige storkjøpmann. Catharina var samtidig en svært sentral skikkelse i det trondheimske selskaps- og kulturlivet.

– Hun var veldig populær i sin samtid, og ble gjerne fremstilt som en femme savanne (lærd kvinne) og sammenlignet med den frimodige kulturpersonligheten Madame de Pompadour i Frankrike, sier Andersen.

I tillegg til at hun åpenbart var intellektuell, var hun også en foregangsperson innen utviklingen av hageanlegg i Norge, inspirert av de storslåtte anleggene i land som Frankrike og Nederland. Hun fikk blant annet med seg en københavnsk gartner til å utforme en enorm hage på Havstein, som hun kjøpte like etter ektemannens død.

Sammen med hennes enkemanns fullmektige, Hans Carl Knudtzon, startet hun Fru Agentinde Lysholm & Co i 1777. Snart var hun medeier i Trondhjems Skibsværft der hun fikk bygget flere skuter til sitt rederi. Blant skutene var «Throndhiems Prøve», som i 1805 satte seil med kurs mot Det fjerne østen. Ved en ren tilfeldighet kom seilasen til å føre til en oppdagelse som skulle vise seg å få enorm betydning for Catharinas ettermæle, selv om den forble en familiehemmelighet i mange år.

– Det befant seg etter sigende noen fat med brennevin om bord, sammen med varer som tørrfisk, skinke, ost og annet man skulle forsøke å selge i det daværende handelssentrumet Batavia (nå Jakarta), forklarer Lars Ole Ørjasæter, daglig leder i Norske Akevitters Venner.

Image with visual paralax effect

KONTINENTAL INSPIRASJON: Da Catharina Lysholm kjøpte Havstein, fikk hun en dansk gartner til å utvikle et enormt hageanlegg. Illustrasjon/avfotografering: Nordfjeldske Kunstindustrimuseum FOTO: Nordfjeldske Kunstindustrimuseum /

Hemmelig oppdagelse

Varene skal ha blitt solgt eller byttet mot mer eksotiske varer som sukker, krydder og kaffe. Bortsett fra brennevinet.

– Spriten var nok litt for «rufsete» i forhold til den søtere batavianske arraken. Så fatene ble med på seilasen hjem, forklarer Ørjasæter.

Det som var igjen etter drammene mannskapet tok i løpet av reisen, ankom Trondheim i 1807.

– Da oppdaget man at innholdet smakte betraktelig bedre enn det som ble sendt ut i verden et par år tidligere. Man vet ikke med sikkerhet nøyaktig hva Catharinas rolle i den vurderingen var, men som sjef for et rederi og handelshus må hun ha vært involvert da «Throndhiems Prøve» kom med sin returlast. Det som vites, er at oppdagelsen i årevis forble en meget godt bevart familiehemmelighet, sier Ørjasæter.

PRYDER ETIKETTEN: Catharinas ettermæle levner liten tvil om hennes antatte rolle i oppfinnelsen av linjeakevitt. Foto: Arcus

Catharinas nevø, Jørgen Bernhoft Lyholm, studerte senere kjemi i Berlin, der han møtte godseieren Johann Heinrich Leberecht Pistorius, som hadde forsket på destillasjon og utviklet metoder for å fremstille et renere sluttprodukt. Jørgen etablerte i 1821 Lysholmske Brænderi og Destillasjonsfabrikker, og her var han i stand til å produsere bedre sprit enn konkurrentene. Samtidig forsket han videre på tantens oppdagelse.

– Han skal i en rekke år ha bedrevet forsøk med å sende sprit på jordomseiling, inntil Lysholms linjeakevitt ble kommersialisert i 1842.

Da hadde Catharina vært død i mange år, men hennes antatte oppdagelse av hva som befant seg i noen usolgte tønner med sprit, lever i beste velgående den dag i dag. Fortsatt sendes linjeakevitten over ekvator, da det hardnakket hevdes at den «rette» smaken ikke kan fremstilles på annen måte.

Image with visual paralax effect

LANGS ELVA: Langs Nidelven bodde de handelsdrivende i Søgaden. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix.

Fakta om linjeakevitt

Å lagre råsprit på fat er en ikke uvanlig del av prosessen med å fremstille ulike typer brennevin. Whisky må for eksempel ligge i tre år før det kan kalles whisky. Og linjeakevitt må ha krysset ekvator i trefat.

Lagring på fat igangsetter en oksidasjonsprosess, der vann og sprit delvis fordamper ut av treverket, og luft slippes inn. Dette skjer fordi treverket ikke er 100 prosent tett.

Linjeakevitten utsettes altså i tillegg for en cirka fire måneder lang reise med skip over ekvator og tilbake igjen (tur-retur Australia). I løpet av turen har eikefatene vært gjennom store temperaturforskjeller, fra mange minusgrader i Norge til 30–40 plussgrader ved ekvator.

Samtidig utsettes linjeakevitten for høy luftfuktighet og konstant «rulling» på sjøen. Det vil si at fordi fatene alltid er i bevegelse, blir innholdet følgelig vasket rundt i fatet hele tiden. Summen er en såkalt akselerert modning, noe som ikke oppnås når akevitten lagres på et fatlager.

Fakta om Madame de Pompadour

Blant opplysningstidens «femme savanter» (lærde kvinner) var Jeanne-Antoinette Poisson (1721–1764) den i særklasse mest berømte. Hun fikk tilnavnet Madame de Pompadour, og var en sentral og til dels skandaleombrust skikkelse i det franske borgerskapet.

Til tross for en ikke-adelig herkomst, fikk Madame de Pompadour stor innflytelse på monarkiet, og særlig kong Louis XV, som opprinnelig traff henne på et maskeradeball i Versailles. Hun ble senere hans maîtresse i en rekke år.

Hun skal ha påvirket kongen politisk – og blir beskyldt for å ha bidratt til det franske monarkiets dalende popularitet gjennom sin «utsvevende» selskapelige livsstil.

Samtidig var hun en etablert del av kulturmiljøet, og skal ha vært høyt aktet av storheter som Voltaire og Diderot. Hun ble regnet som ytterst lærd, og ikke bare støttet hun ulike «sultende» kunstnere, men var også en pådriver for publiseringen av Frankrikes første leksikon.

(Kilder: Nordfjeldske kunstindustrimuseum, norske akevitters venner, NPR, «Barokkens hagekunst»)