Trondheim24 møter kunstneren Camilla Werenskiold i hennes maleriutstilling på KNUST torpedofabrikken på Nyhavna. Camilla har hatt mange utstillinger i sin karriere, blant annet på Museet for Samtidskunst.

– Jeg er i fra Trondheim, men dette er min første separatutstilling i Trondheim, sier hun.

Anders Elsås driver KNUST torpedofabrikken på Strandveikaia 100 på Nyhavna. Bygningen er en tysk torpedofabrikk fra andre verdenskrig. Foruten å inneholde kunst er bygningen også et krigsminne.

– Jeg vil ikke presentere det som et galleri. Dette er en torpedofabrikk, sier Anders.

Lokalene i første etasje i den gamle torpedofabrikken er kunstverksteder. Camilla Werenskiolds maleriutstilling er i andre etasje. Der ligger KNUST, et visningsrom for kunst.

Camilla og Anders forteller at de har kjent hverandre siden 1978. Camilla er vokst opp i Trondheim, og gikk på kunstakademiet i Trondheim.

– Anders spurte om jeg hadde lyst til å gjøre noe her. Det passet veldig bra, og jeg synes det var artig, sier Camilla, som har beholdt trønderdialekten.

– Vi spilte i punkband på 1980-tallet, Camilla spilte sax, mimrer Anders.

Ekely

Camilla har kunstnerbolig på Ekely i Oslo der hun bor og arbeider. Ekely er kjent som kunstnerhjem og arbeidssted for maleren Edvard Munch, som bodde der fra 1916 til sin død. Munchs atelier leies fremdeles ut til kunstnere for utstillinger. I dag har Ekely 44 kunsterboliger med atelierer. Det er få som vet at Ekely er en kunstoase som er åpen for publikum, der det også går an å besøke atelieret til Munch.

– Det er en kunstnerkoloni med gode atelier. Der har jeg bodd i 15 år nå, det er trivelig å bo der, sier Camilla.

– Hvordan fungerer Ekely?

– Det som var genialt med Ekely var at innskuddet som kunstnerne betalte bestod av kunst som ble disponert av Oslo kommune. Det var Oslo kommune og OBOS som stod for oppbygningen av en kunstnerkoloni på Ekely. Kunsten som ble betalt som innskudd ble plassert rundt på skoler. Det er en veldig god ide som burde videreføres til de nye kunstnerboligene som er på gang i Oslo nå. Det er kjempefint å få kunst ut på skolene, så det burde dem, råder den engasjerte kunstneren.

– Kan du fortelle litt om deg selv når vi først er igang?

– Det viktigste for meg nå er å protestere mot vindkraftutbyggingen som er i ferd med å ødelegge store naturområder i Norge. Det er det jeg jobber med nå. Vi kan bruke vårt kunstneriske uttrykk og språk til å protestere mot vindkraftutbygging. Det er lett å finne dokumentasjon på hvor store naturødeleggelser vindkraftutbygging innebærer. Det gjør det veldig lett å forstå at dette må stoppes. Det er viktig å få med kulturfolket i Motvind-bevegelsen, sier Camilla.

FB-siden «Kulturnorge mot vindkraft» har i skrivende stund 1.100 medlemmer.

Kunstneren Camilla Werenskiold

Etter kunstakademiet har Camilla arbeidet som kunstner i hele sitt voksne liv. Hun har arbeidet med skulptur, maleri, og var veldig tidlig ute med video.

– I begynnelsen jobbet jeg mye med video. Det var på 1980-tallet, og på den tiden var videokameraene vi dro med oss rundt overalt gigantiske, forteller hun og ler.

I akademitiden var Camilla gjestestudent ved kunstakademiene i Stockholm, Düsseldorf og Maastrikt. Etter akademiet hadde hun atelier på MoMa PS 1 i New York på stipend i ett år.

– Det var et spennende år, smiler Camilla.

– Jeg begynte med maleri, men så har jeg gjort alt mulig rart innimellom. Skulptur, installasjoner, video. Den gangen var det et medieverksted på Høvikodden der vi klipte video, der ble også den første digitale kunsten laget, forteller Camilla.

– Ja, da de jobbet på disse første maskinene fikk de til ting som vi ikke får til med nye datamaskiner i dag, både med lyd og bilde, skyter Anders entusiastisk inn.

– Ja, virkelig, istemmer Camilla.

Camilla har stilt ut på de viktigste galleriene for samtidskunst i Norge som Museet for Samtidskunst, Galleri Wang i Oslo og Galleri F 15 på Jeløya.

– Jeg har hatt gode muligheter til å stille ut. Nå gjør jeg det jeg synes er artig som for eksempel å stille ut her på torpedofabrikken. Det gir meg like mye som å være en del av galleriverdenen.

I framtidsdystopiens tid

Camilla og Anders jobbet med kunst på Seilduksfabrikken på 1980-tallet. Det som nå er kunstakademiet i Oslo.

– Dit kom vi i 1984. Det husker jeg godt, for da var vi veldig opptatt av 1984, sier Camilla.
1984 er tittelen på George Orwells framtidsdystopi fra 1948.

– Oslo har vel vært hjembyen min siden da. Men jeg merker jo det når jeg er i Trondheim, at det er nok her jeg kommer i fra ja. Trondheim var og er en annen verden enn Oslo. I Trondheim var punken og freaksen gode venner, men når jeg flyttet til Oslo skjønte jeg fort at man måtte forholde seg til en rocka virkelighet hvis man i det hele tatt skule være med. Folk fra Oslo kommer stort sett fra andre steder, så det er mye forskjellig i Oslo, sier Camilla.

Camilla og Anders flyttet til Oslo fordi det skjedde mer i kunstverdenen i Oslo enn i Trondheim. Både Trondheim og Oslo har forandret seg mye siden 1980-tallet. Camilla reagerer på at alle kulturelle hus i Oslo tømmes for innhold, og at byen pepres med photoshopture.

– Det tror jeg vi kommer til å angre på. Det er meningsløst og uhistorisk, det er rett og slett idiotisk. De måtte flytte Munchmuseet fra Tøyen fordi det var så vanskelig for cruiseturistene å komme seg til Tøyen. Jeg gruer meg til å oppsøke Munchmuseet i den store mastodonten i Bjørvika. Jeg vil ikke ta inn den groteske arkitekturen, jeg vil ikke ha noe med den å gjøre. Det er ikke arkitektur, det er photoshopture. Photoshop burde være forbudt for arkitekter, mener Camilla.

– Nå har de begynt å rive Y-blokka, og det er en tragedie, legger hun til.

Kunstnernes rolle i samfunnet

Det er bra at folk blir kunstnere. Vi trenger kunstnere på alle nivåer i samfunnet. Det kan ikke bli for mange kunstnere, ifølge Camilla.

– Livet er skjørt, og kunst beriker livene våre, sier hun.

Kunstnere er gitt et refleksjonsrom til å se, og kommentere med kunstutrykk hvordan det er å være menneske og individ i et samfunn i forandring. Kunst er viktig for demokratiet og ytringsfriheten, mener hun:

– Mitt fremste næringsmiddel er levende musikk. Jeg jobber mye alene som kunstner, og det å sitte i samme rom med mennesker som lytter på og tar imot det samme er veldig livgivende. Det er et enormt godt musikkliv i Oslo. Det er utrolig mange bra musikere, og de spiller sammen på kryss og tvers av hverandre. Det har jeg savnet nå under korona, sier Camilla.

En åpen møteplass

Torpedofabrikken er en åpen uformell møteplass dit alle kan komme. Forskjellige kunstnere og kunstuttrykk samarbeider på kryss og tvers av hverandre.

Anders forteller at det er ikke så mange som er kommet til utstillingen ennå. Men de som er kommet synes det er godt å være her.

– Anders spiller litt for dem på det fantastiske instrumentet sitt, sier Camilla.

Anders byr spontant på en eksklusiv akustisk minikonsert på noen minutter som er flott å lytte til.

På Torpedofabrikken er det åpent verksted og visningsrom for kunst med utstillinger og arrangementer. Noen kommer innom fordi de leter etter et firma i nærheten, eller bare tilfeldigvis går forbi og blir nysgjerrige. De blir overrasket når de kommer inn:

– Det var en håndverker innom her som lette etter et firma. Han sa at han ikke likte kunst. Men gikk allikevel inn og ble her en stund, og vi pratet sammen om kunst. Han sa at dette burde jo vises fram, ikke bare stå her inne hvor ingen ser det. Jeg svarte at; «Men du er jo her». Og det er litt sånn jeg vil det skal være, forteller Anders.

Strandveikaia 100 har FB-side der utstillinger og andre arrangementer blir publisert. Torpedofabrikken har hatt et tyvetalls arrangementer det siste året med maleri, foto, performance, lydinstallasjoner og konserter.

PS: Camilla Werenskiolds maleriutstilling står frem til 19.juli og er åpen hver dag 13.00 -16.00.