annonse:

Drømmestart for Norges lengste festival og høydepunktene står i kø

Dette skjedde i høy fart og slange, dekkrester og karbonreim filtret seg inn i bakhjulet. Etter noen meter med full bremsing og kamp for å holde meg på sykkelen, får jeg omsider kontroll på det som nå er 24 kg ubrukelig skrapjern.

Det går ikke an å trille sykkelen, den må bæres. Jeg får løpt over veien med sykkelen og begynner å gå nedover til et sted hvor NAF kan plukke meg opp (hvis jeg bare finner forsikringsbeviset etc.) Det er da en en bil stanser og en mann spør om jeg trenger hjelp. Han er på vei for å gjøre en jobb, men tilbyr seg å frakte både sykkel og en småshaky syklist til el-sykkelbutikken i Kongens gate.

Underveis spør jeg hvorfor han stanset og hjalp meg? Folk pleier ikke å stanse for en havarert syklist. Iallefall ikke for en skjeggete mann som pusher 40.

– Jeg tenker som så at ved å hjelpe andre vil andre være der for meg en dag jeg trenger hjelp, sier mannen.

Så enkelt.

Jeg var heldig

Vel fremme ved sykkelbutikken blir jeg attpåtil sluppet inn en halvtime før åpningstiden og får fikset både dekk og sjekket hjul på sykkelen min.

Mekanikeren som så på skadene og hørte min historie om hvor det skjedde og farten jeg hadde, sa farvel med følgende ord:

– You are a very lucky man. This could have ended badly.

Ja, jeg var heldig som ikke falt av sykkelen i 50 km/t (tar selvkritikk for fartsovertredelsen) og endte i asfalten iført shorts og t-skjorte.

Men heldigst av alt var at en mann ved navn Eivind brukte 10 minutter ekstra av livet sitt til å snu en dårlig dag for meg om til en av de bedre.

Jeg fikk takket ham så godt det lar seg gjøre i disse tider. I slike situasjoner savner jeg å kunne ta folk i hånden, men får bøte på dette ved å finne noen å hjelpe.

En god start er å advare dere medsyklister om asfaltdekket i Bøckmans veg, men dette er nok velkjent.