Summingen av tatoveringspenner som perforerer hud, ligger som et lavt teppe inne i storsalen til bydelshuset. Klokken er kvart over sju på fredag, og selv om messa nettopp har  åpnet dørene, er det allerede gryende aktivitet ved standene.

På noen tatoveringsbenker ligger besøkende med buksa rundt knærne, ved andre er t-skjorta brettet opp eller kastet.

Stødige hender jobber på bar hud mellom blekk, og her og der, litt blod.

– Det er litt rolig enda, men det kommer til å ta seg opp skikkelig etter hvert, sier Morten Diesel Dahl som arrangerer messa som varer til og med søndag.

Og det er definitivt grunn til å tro ham på det. Dahl har nemlig vært primus motor helt siden oppstarten i 2000.

– Det har blitt noen år?

– Ja. Trondheim Tattoo Convention har jobbet seg opp til å bli en ledende tatoveringsmesse de siste 18 årene. Ikke bare i Norge, men også utenfor landegrensene. Det synes jeg vi i Trondheim skal være litt stolte av, sier han til trondheim24.no.

Fra øverste hylle

Til sammen er nesten 30 studio representert på messa. Og slett Ikke bare fra Norge. Det internasjonale tilsnittet er stort med tilreisende artister fra land som USA, Chile og El Salvador. Mange er på «turne» i Europa og vil mer enn gjerne besøke Trondheim.

– Trondheim Tattoo Convention har i dag en så sterk posisjon at vi kan velge artister og studio fra øverste hylle, forklarer Dahl.

– Det er mange aktører som vil ha innpass her?

– Absolutt. Og vi må dessverre si nei til en god del. For oss er det viktigste at vi vet at tatovørene ligger helt i toppsjiktet innen faget sitt. Dersom noen går herfra med en tatovering de ikke er fornøyd med, så skader det ikke bare kunden og studioet, men også navnet vårt, mener han.

Hva angår mindre bra tatoveringer, så er ikke Diesel Dahl ukjent med fenomenet.

– Jeg var vel 18-19 år. En kompis av meg teipet en nål til en blyant, dyppet den i blekk og satte i gang. Et kvarter senere satt jeg med ordet «Truck» tatovert  like under albuen, ler han og bretter opp det ene ermet på genseren.

– Du ser den ikke lenger, jeg fikk heldigvis dekket over det med en annen tatovering noen år senere.

– En oppgave som er best å overlate til profesjonelle?

– Uten tvil. Det er jeg et levende bevis på.

En reise på armen

– Akkurat nå jobber jeg med en tatovering jeg påbegynte for fem år siden. Det har gått slag i slag.

Det sier Mina Amunda (25) fra Atomic CirkuS Tattoo. Hun har tatt turen fra Notodden for å være del av Trondheim Tattoo Convention.

Under pennen hennes sitter Tove Marie Vindfjell (28) tålmodig. Blekket som strekker seg fra skulderen ned til håndbaken er Amundas verk.

– Det har vært en lang reise siden Mina startet på armen min i 2013, smiler Vindfjell.

– En tatovør du stoler på?

– Helt klart. Jeg liker stilen hennes fantastisk godt. I tillegg får jeg kontinuitet i tatoveringen, forteller hun.

Man skal ikke mange tiår tilbake før kvinnelige tatovører var en kuriositet. Det har forandret seg radikalt.

– Dersom du drar rundt på messer i dag så oppdager du fort at kvinner er meget sterkt representert, forklarer Amunda som opprinnelig er fra Namsos.

– Er det samme sant for de som tatoverer seg?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har ikke noen eksakt prosent, men for min del er kjønnsfordelingen ganske jevn, sier hun til trondheim24.no.

Lange dager

For å oppnå en god vinkel med tatoveringsnåla må Amunda hele tiden posisjonere seg i sittestillinger som ville vært unaturlige for de aller fleste av oss.

– Jeg vet ikke om mange profesjonelle tatovører som ikke sliter med en eller annen form for muskel eller leddtrøbbel, forklarer hun.

– Hva med deg?

– Jeg har prolaps og skoliose som er en skjevhet ryggsøylen. Men det er en del av gamet, forklarer Amunda mens hun tørker vekk overflødig blekk fra hånden til Vindfjell.

Hvor mange timer hun jobber i uken, aner hun ikke. 37,5 og 8 til 4 er imidlertid fremmedord.

– En sitting med kunden kan vare fra et par timer til 13-14. Det avhenger av smertegrensen til han eller hun som ligger under nåla.

– Du angrer ikke på yrkesvalget?

– Ikke et sekund, smiler hun.

Glad i bier

Hvem er det som tatoverer seg i dag? Hva slags motiv velger de? Er tatoveringer fremdeles litt tabu? Ifølge Amunda finnes ingen typisk kunde lenger. Det som en gang var kroppsdekorasjon for snevre sjikt og subgrupper, er i dag tatt opp i mainstreamkulturen.

– For noen år tilbake kom det en dame inn på studioet der jeg jobber. Hun var 83 år gammel, og hadde vært aktiv i Frelsesarmeen i hele sitt liv. Hun ville ha tatovert en bie på den ene fingeren.

– En bie?

– Ja, hun var veldig glad i bier.