Anna Kristina Knudsen har bakgrunn som samfunnsviter og i har mange år jobbet med flyktninger gjennom INN kvalifiseringssenter for flyktninger i Trondheim. For tiden jobber hun hos NTNU samfunnsforskning ved Nasjonalt Kompetansesenter for Psykisk Helse. Her jobber hun med spesielt fokus på minoritetshelse og migrasjonshelse.

Fantasi

– Det er ikke akkurat lette ting du tar tak i debut-boken din. Du er innom et ganske hardt oppvekstmiljø, kjønnsidentitet, utenforskap, Hvor kommer det fra?

– Settingen er en del fra mitt liv, men handlingen i boka er fantasi. Videre er jeg inspirert av andres liv og ting jeg ser på film og leser i avisene. Jeg har tenkt en del på at hvis noen føler ubehag, så vet vi jo at virkeligheten er mye verre. Dessuten syns jeg at det er mye humor og kjærlighet i boken min også. Folk skaper bilder selv. Selv har jeg hatt en fin og trygg oppvekst i en varm og jordnær bydel, med nære og viktige relasjoner til familie, venner som fortsatt er mine venner, nære naboer, voksne, ungdom og barn, som tar vare på hverandre, lærere, trenere. Boka kan oppleves røff men det er ikke mitt ordentlige liv og Saupstad er fantastisk, jeg er stolt av å være derfra.

– Hva har Saupstad som sted betydd for prosjektet ditt?

– Saupstad er bare rammen og det er mange flere steder med som ramme. Det kunne like gjerne vært et annet sted.  Men redaktøren syntes at det var fint med en stedsreferanse – slik at det er noe mer levende.

– Hva er din bakgrunn? Har du skrevet mye tidligere?

– Jeg skrev mye da jeg var yngre, mest ca rundt 18- til 24-åra men det var bare noe jeg ikke tok på alvor, ingen tanker om hvorfor jeg gjorde det.

– Hvordan startet prosjektet?

– Da jeg var yngre og skrev en del, skrev jeg med ei venninne, vi lekte med tekst sammen. Så en dag i februar 2018 spurte hun meg: Hvorfor skriver du ikke mer? Jeg svarte at det er helt borte for meg, det er ikke meg lenger. Nå er jeg mor, i god jobb og mye annet. Men den natten kom det helt instinktivt tekster som jeg skrev ned. Så skrev jeg litt mer og så enda litt mer.

– Og så sendte du til et forlag?

– Jeg sendte egentlig kun inn manuset fordi jeg plutselig skrev så mye, hadde det gøy med det også tok det konsentrasjon vekk fra ett kjedelig tannlegeanbud jeg måtte få ut på jobben, også tenkte jeg, jeg gidder ikke bruke tid på dette om det ikke er bra, så sendte jeg til Flamme Forlag, etter råd om at det kunne være et passende forlag.

– Hva har prosjektet vært?

– Prosjektet hadde ikke noe plan, det ble bare gøy å skrive, jeg likte å si mye med få ord, og fant forhåpentligvis rytme og en flyt.

– Har du hatt spesielle forbilder i forbindelse med skrivinga?

– Jeg blir selv revet med av bøker med elendighet så kanskje derfor jeg selv finner det naturlig. Jeg liker Push av Sapphire, den som filmen Precious er basert på, den er full av elendighet. 90 prosent mer elendighet i seg enn min. Jeg gråter av den, og liker godt at den er lettlest.

– Nå som boka er en realitet og er på vei ut i verden, hvordan kjennes det?

– Skikkelig ille, denne sida av det hele har jeg ikke tenkt på. Jeg er redd folk vil synes den er skikkelig dårlig og vanskelig å lese siden den er litt rar.  Jeg har prøvd å få tekstene til å gå i ett. Jeg er redd for at folk ikke vil skille mellom person og fiksjon, spesielt på grunn av likhetstrekkene, også er det rart å stå som en poet på Flammes nettside for det føler jeg meg absolutt ikke som, og tror ikke jeg vil føle det heller. Jeg er litt sånn, alt må prøves minst en gang, så hvorfor ikke ha en bok på rullebladet. Men nå er konsekvensen her og det er sårbart å få kritikk. Det hjelper veldig at min mor og far har lest boken og likte den. De sa: – Ikke bry deg om hva andre sier.

– Klassekampen hadde tidligere i år en større artikkel som pekte på tettheten av debutanter fra Oslo, og at det ikke er så mange debutanter fra andre deler av landet. Som forfatter basert i Trondheim, har du noen tanker om det?

– Kanskje det bare bor flere mennesker i Oslo, og kulturpersoner trekkes dit hvor mye skjer på kulturfronten? Men ellers er ikke kunst stedsbundet. Jeg har selv bodd i Oslo og har det bra der, men jeg er for glad i sørsia av Trondheim, Saupstad og Kattem.

– Hva vil du si til de som vurderer å lese boken din?

– Håper det gir deg noe, en opplevelse som vekker følelser. Har jeg klart det for noen så er jeg stolt. Også vil jeg at den skal være underholdende. Jeg vil ikke det skal være kjedelig, men den rekker kanskje ikke å bli så kjedelig på den lille timen det tar å lese den.

– Er det håp for diktet i den tida vi lever i?

– Alltid håp for det meste.

PS. Anna Kristina Knudsen debutbok «7078 Saupstad» kommer ut på Flamme Forlag og er i salg i bokhandelene nå.

Dette er diktet som er å finne på baksiden av debutboken til Anna Kristina Knudsen:

feil

speiderkniven fått i sommergave bror helt lik
rød topp brun skinnende blad
lysebrun slire sømmen så klar
jeg stikker den i magen igjen og igjen
hånda stopper så alt for feig
jeg er ni år i kjelleren blant kasser på den grønne fløyelssofaen
sånn brun dobbel kulelampe er mote igjen
jeg stikker og stikker
kanskje hvis jeg holder den opp fra gulvet og kaster meg ned på den
vil spissen penetrere huden ved navlen og blodet fosse ut
men jeg kommer ikke igjennom
jeg vil dø og komme tilbake som gutt