Det er travelt på Sorgenfrikontoret når det åpner kl 0900. De mange selgerne som har møtt opp for å være med på dagens trekning står i kø ved kaffemaskina når jeg stikker hodet inn og spør om jeg kan få bli med.

Vegard og Brynjar i distribusjonen holder styr på logistikken.

–Hvem er du da? Jeg heter Anita og jeg er selger i Sorgenfri.

Hun smiler, tar meg i hånda og hilser høflig. Spør om jeg har sett Juleboka?

–Jada, den har jeg sett, og lest i allerede. Det er derfor jeg er her, sier jeg.

Inntektene fra salget av Juleboka til gatemagasinet Sorgenfri er en kjærkommen ekstrainntekt for gateselgerne i desember.

Her får du et utdrag fra intervjuet med Arve Tellefsen i årets julebok fra Sorgenfri

–Jeg ble så nysgjerrig på hvem dere er, og hvordan dere har det der ute på gata, forteller jeg og setter meg ned på en stol i det lille lokale.

Liker å snakke med folk
Erlend Paxal kommer ut fra kontoret og hilser på meg. Han er daglig leder i Sorgenfri og kjenner alle. Vi har en avtale om å ta bilde. Anita vil være med.

De snakker om dagen, hvor hun skal stå. Hun fikk Risvollan i dag.

– Jeg er så glad i alle folkene her jeg, det er en ære å selge bladet, og nå boka. Arve Tellefsen blir 80 år idag.

Hun leter gjennom sekken sin. Finner fram juleboka, sjekker at jeg får det eksemplaret jeg har kjøpt. Via SMS.

«Ditt salg av Sorgenfri Julebok er bekreftet. Vis denne meldingen til selger Anita for å motta boka. Tusen takk for handelen, og god jul»

Trekningen som foregår hver morgen er en rettferdig fordeling av hvilke plasser selgerne skal forholde seg til.

Noen havner på Lade, noen havner i sentrum, noen utenfor byen.

Vegard i distribusjonen sjekker at alle har på seg ID. Deler ut bøker. Gir selgerne et smil og et klapp på skuldra. Ønsker en god dag.

– Jeg passer på at alle har det de skal, prater litt om det som skjer der ute, om det er noe som har skjedd på gata, litt forskjellig, sier Vegard.

I kjent positur henger han over disken i avslappet stil. Det er en fin atmosfære på Sorgenfri-kontoret denne onsdagen, og klokka går mot arbeidsstart for selgerne.

Lang fartstid
Utenfor Trondheim Torg, på inngangen ut mot Prinsens gate, møter jeg Gweir. Han har nummer 24 på Sorgenfri-skiltet sitt.

– Du har vært med lenge du? spør jeg og får bekreftet at lavt nummer betyr lang fartstid.

Hvorfor selger du Sorgenfri? spør jeg etter at vi har pratet en stund, og jeg har fortalt hvem jeg er.

– Det holder meg unna krimmen. Dessuten er det jo lommepenger da, sier Gweir og holder opp Juleboka for at travle kunder på juleshopping skal få øye på han i folkemengden.

– Skal ikke du ha ei bok også da?

Gweir har som mål å selge åtte bøker per dag. Han står på plassen sin fra 9-15. Noen ganger stikker han innom Sorgenfri-kontoret og henter flere bøker, andre dager får han bare solgt et par.

–Men det er nå jobben min da, her er jeg min egen sjef, det er fint, sier Gweir og stikker hodet innenfor kjøpesenteret for å få litt varme i kroppen.

Et rausere samfunn
Turid Imbsen (75)  stopper for å slå av en prat, hun har møtt han før. Smiler. Alvorlig i uttrykket når jeg spør om hun gleder eller gruer seg til jul.

– Jeg må jo si at jeg gleder meg, men det er jo en stor skygge over jula i år da.

Hun snakker om Aleppo, det preger henne. Hun er en engasjert person, kan hun fortelle. Og er fast kjøper av Sorgenfri. Fordi hun synes det er et veldig bra initiativ.

–Vi har det så godt i Norge, men vi må tenke litt mer på andre, ikke bare oss selv. Jeg vil ha et rausere samfunn, sier Turid.

Jeg følger henne et stykke gjennom kjøpesenteret, vi skal samme vei. Når vi sier ha det, får jeg en klem. Hyggelig å møte deg! Vi takker for praten og går hvert til vårt.

Snart jul
– Det er jo best å være i byen da, særlig nå når det er julemarked og masse folk, sier Monique (42).

Jeg har avtalt å møte henne på Torget. Anita har satt meg i kontakt.

–Se etter et reinsdyr! Og hils fra meg!

Monique har tatt på seg hodepynt for anledningen. Det er jo snart jul.

– Jeg elsker å møte folk, og jeg er så glad i barn, nå er det snart jul og mange gleder seg, jeg bare smiler jeg.

Og hun gjør virkelig det. Hele tiden. Men under det vakre ansiktet skimter jeg også noen arr, riper, historier, et levd liv.

Hun gruer seg litt til jula i år.

– Faren min har ikke lenge igjen, han er på sykehuset nå, alvorlig syk, så det blir ikke jul med familien i år.

Hun skal i stedet invitere vennene sine fra gata og sørge for at de som er alene kan være samlet.

– Ingen skal være alene på julaften, sier hun.

Vi stiller oss opp utenfor scenen på Torget, hun tenner en røyk, forteller om livet sitt.

Vi er like gamle Monique og jeg, det sier jeg ikke til henne. Tenker bare at det kunne vært meg. Som sto her og solgte Juleboka.

Med Reinsdyrdiadem i håret og lomma full av håp. Og pågangsmot.

– Vi må heller gå bort til Askepott-boden, sier hun og sikter til den lille, runde salgsboden til Mitbyen Management. De selger Midtbykortet, det er litt kø der.

Anita stiller seg opp ved siden av reklameplakaten.

– Du er så vakker, sier jeg og kikker i kameraet, ser opp på henne, hun stråler.

– God jul, sier Monique.