– I dag er gisler forbundet med utpressing og terrorisme. Gisler blir brukt for å oppnå et politisk mål eller for å presse noen for penger. I vikingtiden og tidlig middelalder, derimot, ble gisler brukt for å skaffe seg fordeler ved fredsforhandlinger. Utveksling av gisler var ett av flere ritualer for å styrke de såkalte vennskapsbåndene til motparten, forteller Stefan Olsson.

Han har skrevet doktoravhandlingen «Gísl: Givande och tagande av gisslan som rituell handling i fredsprocesser under vikingatid och tidig medeltid» ved Universitetet i Bergen.

Det er første gang noen har gått så grundig inn i gisseltradisjonen i Skandinavia.

– Det finnes studier av gisler i blant annet Romerriket og hos angelsakserne, men ikke hos oss. I avhandlingen forsøker jeg å vise at gisler var en viktig del av fredsprosessene her, forteller han.

I vikingtiden ble gisler vanligvis gitt snarere enn tatt. Det kunne foregå på to måter: Enten ved at den tapende parten ble tvunget til å gi gisler som en sikkerhet for at de ikke skulle utøve vold mot seierherrene. Eller ved at begge parter utvekslet gisler som en gjensidig garanti for at en fredsavtale ble holdt.

Vikingene herjet med hjelm og sverd, men de forhandlet også om makten på mer sivilisert vis. Foto: Wikimedia FOTO: Picasa /

– Gislene var gjerne personer med høy sosial status, typisk en nær mannlig slektning av den som inngikk avtalen. Det gjaldt å sikre seg et så verdifullt gissel som mulig, forteller han.

Harald Hardrådes fred

Kildematerialet fra perioden for rundt tusen år siden er naturligvis begrenset. Olsson har brukt alt fra skaldediktning til runeinnskrifter og person- og stedsnavn for å sannsynliggjøre at gisler kan ha blitt brukt i Skandinavia helt tilbake til 300-tallet.

I skaldediktningen skildres flere konkrete gisselutvekslinger. Blant annet slutter den norske kongen Harald Hardråde fred med den danske kongen Svein Estridsson med edsavleggelser og gisselutveksling. I Harald Hardrådes saga gjengir Snorre Sturlason episoden slik:

Hørt jeg har at både

Harald og Svein glade

ga hverandre gisler,

gjerning god var dette.

Gid de ed må holde

og hele freden fullt ut,

så ingen forliket bryter.

Freden ble sluttet med vitner.

Sikkerhet under fredsforhandlinger

I den angelsaksiske krønike finner man et eksempel på at gisler også kunne bli brukt for å garantere for partenes sikkerhet under et fredsmøte. I 994 plyndret Olav Tryggvason og Svein Tjugeskjegg landsbygda i Essex, Kent, Sussex og Hampshire. De to ble tilbudt mange tusen pund for å stoppe herjingene. Kongen av Wessex sendte i tillegg noen av sine menn for å hente Olav til et møte. For å garantere for Olavs sikkerhet sendte kongen samtidig gisler til skandinavenes skip. Kongen av Wessex tok imot den norske kongen med gaver, og Olav avla et løfte om å aldri igjen returnere til England med fiendtlige hensikter.

– I eksempelet med Olav Tryggvason ble gislene brukt som sikkerhet under selve forhandlingene, og frigitt straks de var over, sier Olsson. Men gislene kunne også utveksles for livstid.

– Gislene ble værende så lenge de hadde en funksjon for ivaretakelse av freden – det kunne være snakk om år eller et helt liv, forteller han.

Tok sønnen som gissel

Et eksempel på hvordan en avtale kunne bryte sammen når gisselet ikke lenger var en garanti for avtalen, finnes i Orknøyingenes saga. Ifølge sagaen kommer Olav Tryggvason til Orknøyene, og krever at jarlen Sigurd Lodvesson og hele hans folk skal la seg døpe: «Kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent. Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen», forteller sagaen.

I tillegg til å ta imot dåpen måtte jarlen og hans menn sverge troskapsed til kong Olav. Som sikkerhet tar Olav jarlens sønn som gissel, døper ham og tar ham med til Norge. Faren får aldri se ham igjen. Noen år senere dør nemlig sønnen, «og siden viste ikke Sigurd jarl noen lydighet mot kong Olav» ifølge sagaen.

Mer venn enn gissel

Sigurd jarls sønn døde sannsynligvis en naturlig død. Og vold mot gisler i den utstrekning vi kjenner i dag, var ikke vanlig.

– Det ser ut som gisler stort sett ble godt behandlet. Den personlige friheten var selvfølgelig begrenset, men ikke i samme grad som hos en fange eller en slave, sier Olsson. Tvert imot kan det for gisselmottakeren ha vært en fordel å få et godt forhold til gisselet, fordi det kunne bli en framtidig alliert.

I Sagaen om Laksdølene er det gjengitt en samtale mellom Olav Tryggvason og hans islandske gissel Kjartan. Kjartan og de andre gislene skal frigis, men Olav ber han om å bli i Norge: «Etter vår mening, Kjartan, har du vært her mer som venn enn som gissel», sier han.

Lemlesting av gisler

I Magnus Lagabøtes landslov antydes hvordan gislene skal behandles bra så lenge ingen bryter avtalen: «Men om kongen mistror os, at vi ikke vil verge hans land med ham, som vi har magt til, da skal vi stille ham gisler for vor troskap. Men om vi holder vort ord vel og vort landevern med kongen, da skal han gi os vore gisler tilbake ulemlæstet». I svensk middelalderlovgivning nevnes at vold mot gisler skal straffes med bøter.

Det finnes imidlertid eksempler på at gislene fikk gjennomgå.

– Da Knut den store ble forsøkt presset fra makten i England, kuttet han av hender, ører og neser på gislene han hadde arvet etter sin far Svein Tjugeskjegg, og lempet dem over bord i byen Sandwich, forteller Olsson. Det finnes flere eksempler på slike masselemlestinger.

– I tilfeller der gislene var mange og holdt i en kortere tidsperiode, var det lettere å distansere seg fra dem og dermed utøve vold, forklarer han.

Olsson har i avhandlingen først og fremst sett på gisler brukt i fredsforhandlinger, men gisler ble også brukt i privat sammenheng.

– Man kunne stille seg selv som gissel for en viss sum til man hadde betalt tilbake – man pantsatte rett og slett seg selv, forteller han.

Fakta: Gisler i norrøn mytologi

I Ynglingesagaen, den første sagaen i Heimskringla, skildrer Snorre Sturlason krigen mellom æser og vaner, og hvordan freden ble sikret med utveksling av gisler.

Vanene sendte de beste folkene de hadde: Njord den rike og sønnen Frøy, og den kloke Kvase.

Æsene sendte Høne, som de hevdet egnet seg som høvding, og den kloke Mime. Vanene gjorde Høne til høvding, men han viste seg raskt å ikke ha den beslutningsdyktigheten som trengtes. Vanene mente æsene hadde sveket dem i fredsutbyttet, og hogget hodet av Mime og sendte det til æsene for å markere sin skuffelse.

Fakta: Modell for fredsprosesser

I doktoravhandlingen sin har Stefan Olsson skissert en modell for hvordan en fredsforhandling typisk kunne foregå:

1. Det første steget var å etablere sosiale relasjoner ved hjelp av rituelle aktiviteter som edsavleggelser, gaveoverrekkelser, banketter, gisselutveksling og kanskje også avtaler om giftermål.

2. Det neste steget var å etablere og styrke handelsrelasjoner. Man gjorde også avtaler om tilgang til jord, beite og skog eller om tilgang til havner og fiske.

3. Til slutt måtte fredsavtalen gjøres endelig ved å bli akseptert av begge parter.

Selve gisselutvekslingen var en symbolsk handling som kunne ha ulike hensikter: Det kunne vise jevnbyrdigheten mellom motpartene, det kunne være en symbolsk demonstrasjon av tillit og rang, det kunne være en måte å beskytte seg på før og etter møtet, og det kunne være en del av en maktbalanse for å bekrefte og sikre freden.

Fakta: Ordets opprinnelse

«Gissel» kommer av norrøn gísl som er avledet av germansk *gísla- som antakeligvis er av keltisk opphav, jamfør gammelirsk gell («pant», «sikkerhet»), irsk giall («gissel») og walisisk gwystl («pant», «gissel»). De keltiske formene kan gå tilbake til indoeuropeisk *gheidh- – «begjære».

(Kilde: Norsk etymologisk ordbok)