Hovedbilde: Øverst fra venstre: Betty Nilsen, Vegar Røe, Fride Elgeseter. Nede fra venstre: Alise Plavina, Michael Grunner, Trond Wiger.

Trondheim 24 fikk anledning til å snakke med selvbyggerne under en kaffepause på byggeplassen. De hadde mye å fortelle om prosessen som har pågått i tre år.  Fra utsiden ser huset ferdig ut, nå jobber de med å ferdigstille de fire familieleilighetene. Selvbyggerne er Michael Grunnner og Alise Plavina, Betty Cecilie Hildebrand Nilsen og Trond Wiger med to barn, Vegar Røe,med to barn. Og Fride Elgsether og Frode Shcei Rystad.

annonse

Nå haster det om du vil sikre deg billetter til de beste konsertene på Stormfestivalen

Da bystyret vedtok at Svartlamon skulle være et byøkologisk forsøksområde i 2001, begynte beboerforeningen å diskutere hva som i praksis skal ligge begrepet byøkologi. Et av formålene måtte bli økologisk boligbygging. Gjenbruk og delekultur rådet allerede grunnen i miljøet. Beboerforeningen ble enige om å prøve å hente et helt hus og sette opp på Svartlamon. Mange av de gamle husene som står på Svartlamon er hus som folk har plukket ned på landsbygda, og satt opp igjen i byen der det var arbeid å få. Det måtte være mulig å gjøre som et gjenbruksprosjekt mente beboerforeningen. De begynte å se etter tømmerkassehus som de kunne redde fra forfall i Trøndelag.

Svartlamon boligstiftelse som byggherre

Selbukassa er det tredje byggeprosjektet til Svartlamon boligstiftelse.

Det første huset til stiftelsen stod ferdig til innflytting i februar 2005, og var den gangen verdens høyeste boligblokk i massivtre med sine fem etasjer. Svartlamonblokka i massivtre ble referanseprosjektet som banet veien for høyhusbygging i massivtre. Prosjektet var et resultat av en åpen arkitektkonkurranse utlyst av Svartlamoen boligstiftelse og Trondheim kommune i 2002. Ambisjonen for konkurransen var brukermedvirkning, lave utleiepriser, bærekraftig arkitektur, fleksible planløsninger og ny bruk av tre. Arkitekten samarbeidet tett med en rekke aktører: beboere, kommune, rådgivere, forskningsmiljøer, leverandører og entreprenør.

Det andre byggeprosjektet til stiftelsen var selvbyggerprosjektet Eksperimentboligene med fem selvbygde boliger i rekke.

Arkitektstudentene i Nøysom arkitekter initierte prosjektet for å undersøke hvordan arkitekter kan tilrettelegge for en mer økologisk bærekraftig og nøysom ressursbruk ved å tilrettelegge for selvbygging og egeninnsats i alle ledd av prosessen. Resultatet ble fem familieboliger til en pris av litt under tre millioner kroner.

Michael Grunner og Alise Plavina i leiligheten sin

Tømmerhus fra Selbustrand

For tre år siden fant Svartlamon boligstiftelse et tømmerkassehus i Selbustrand, som de fikk tilbud om å få imot at de tok det med seg. Det sparte eieren for kostnadene med å rive det. Stiftelsen gikk ut med en prosjektutlysning der de søkte etter aktuelle selvbyggerkandidater.

– Det kom inn endel søkere, der vi fikk tilliten, smiler Alise.

Huset er et lite trønderlån, som ble plukket ned i Selbu, og fraktet til Svartlamon i to kontainere og et lastebillass. Prosjektet fikk fra begynnelsen av navnet Selbukassa, fordi det er et tømmerhus fra Selbu. Nå får huset et nytt liv med fire familieleiligheter på Svartlamon.

– Var dere med å plukke ned huset?

– Vi var med og tok det ned ja, det gjorde vi ganske kjapt egentlig. Vi brukte fire-fem helger, fredager og lørdager, i september og oktober for tre år siden, sier Fride.

Dugnad og gjenbruk

Prosjektet er basert på mest mulig gjenbruk, og å bygge miljøvennlig, men også på dugnadsdelen.

– Tanken fra starten av vært at man skal bygge et hus sammen, også bygge hver sine leiligheter, men det var mer sambygging i dette prosjektet enn det var med Eksprimentboligene, forteller Betty.

Huset er bygd med utgangspunkt i en 60 kvm tømmerkasse. Det er bygd på en etasje til tre etasjer, og en av leilighetene er bygd på i lengden av huset. Takhøyden i etasjene er hevet, sånn at loftet ble boareal.

– En leilighet i første etasje, to leiligheter i to etasjoer i andre og tredje etasje, og leiligheten i påbygget i tre etasjer. To av leilighetene har innvendig trapp fra andre til tredje etasje, og utvendig trapp til inngangen i andre etasje og svalgangen. Det er ingen av leilighetene som er like, forteller Fride.

– Var det noe dere kom fram til etter hvert, hvordan dere skulle seksjonere huset innvendig?

– Når vi satte opp tømmerkassa dukket flere forslag opp under veis. Så dukket denne salamanderkassa opp. Salamanderkassa var en paviljong som stod på Marienen med Killi-Olsen utstillingen på 2000-tallet. Den reddet vi da den var i ferd med å bli kastet. Det ble medvirkende til hvordan huset ble seende ut også egentlig, forteller Vegar, som bygger sin leilighet i påbygget Salamanderkassa.

– Er alt gjenbruk?

– Konstuksjonsvirket er nytt, Det er også isolasjon, gips, og sement til grunnmur. Resten er gjenbruk, det er 90 prosent gjenbruk. Konstruksjonsvirke var vi nødt til å kjøpe nytt, fordi tømmerkassa ikke kunne bære tre etasjer. Også finnes det ikke noe system for å teste gjenbruksmaterialer, sier Michael.

– Vi fikk vinduer fra et borettslag i Brundalen som byttet ut vinduene, sier Alise.

Krevende byggeprosess

Selbukassa ble et mer krevende byggeprosjekt enn selvbyggerne hadde sett for seg. Det ble mer komplisert i forhold til brannforskrifter og bygningstekniske krav. Siden huset er såpass stort og inneholder flere leiligheter i tre etasjer, kom det i samme kategori som et leilighetsbygg.

– Vi var veldig blåøyde, og sa ja til alt. Alise og Michael prøvde å stoppe oss, de er arkitekter, og viste om alle forskriftene. Svartlamons snekker, Terje Hansen, fikk avverget noen ukloke framgangsmåter, og var en nyttig lærer og rådgiver for oss glade amatørene, sier Fride.

En viktig del av selvbyggerprosjektet er å gjøre en evaluering, og se hva man kan lære til fremtidige byggeprosjekt på Svartlamon. Kunnskapsproduksjon for gjenbruksbygging, og å bygge et såpass stort hus på dugnad.

– Også er det sånn at når man har vært med hele veien i prosjektet, fra tomta ble gravd. Fra grunnarbeidet ble gjort, forskaling og binding av armering. Man lærer seg ting trinn for trinn, sier Vegar.

– Snekkeren Terje har kommet inn på kort varsel og vist hvordan ting skal gjøres. Han viste oss hvordan vi skal sette inn det første vinduet, så kan vi sette inn de neste 25 vinduene selv. Vi har hele tiden fått metoden til alle de forskjellige elementene, forteller Fride.

– Vi har gjort feil hele tiden, som vi har måttet rive og bygge på nytt. Så det er greit å ha en fagmann i bakhånd når man skal holde på med et sånt prosjekt, når man er ufaglært selv. Det er mange disipliner i løpet av et sånt prosjekt. Vi legger rørene selv, så kommer rørlegger å kobler det til, sier Vegar.

– Elektrisitet får vi ikke lov til å legge selv, da må vi ha elektriker, sier Fride.

– Alt som er gjenbruk tar mer tid. Hvis man velger bort alt som tar tid, må man bygge standard nytt. Det er mindre interessant, eller ikke interessant i det hele tatt. sier Alise.

Bygger for non-profit for framtiden

– Hvordan er eierforholdet?

– Vi har snakket med mange som kommer forbi og spør om akkurat det, de synes det er interessant at vi bygger et hus som vi ikke skal eie selv, sier Fride.

– Noen blir provoserte på at vi bruker tid og energi på noe som vi ikke skal eie selv, og som ikke barna våre skal arve. Vi bygger for Svartlamon boligstiftelse, og for framtiden, sier Betty.

Det som folk synes er rart, er kjernen av Svartlamon boligstiftelses non-profit utleie. At det ikke er markedet som styrer fastsettelse av leieprisen på Svartlamon.

– Vi bygger så billig som det går an, boligstiftelsen tar opp det lånet vi trenger. Husleia blir definert utifra lånet. Det blir en rimelig husleie, og vi kan bo her så lenge vi vil. Budsjettet på huset er 2,5 millioner. Når vi får til fire leiligheter for det, så er det sånn som folk ikke tror på, sier Fride.

Boligstiftelsen eier huset som ligger på festet tomt, kommunen eier tomta.. I husleia kommer det som er i husleien til alle på Svartlamon, lønn til daglig leder, snekkerne, felles bil, lokaler, grønnsakshage, og verksted.

– Det er ikke alle som vil, eller har mulighet til å binde seg opp til et stort boliglån, sier Betty.

Økologisk bygging

Det mest økologiske med Selbukassa er gjenbruket. Selvbyggerne har vært avhengig av å bruke nye materialer, og materialer som kanskje ikke er miljøvennlig, som betong, plast, isopor og isolasjon. Om man vil bygge etter gamle byggeskikker, og bruke økologiske materialer kommer byggeforskrifter i veien for det.

– Det har vært litt nedtur for oss, fordi vi hadde et mer romantisk syn på det. Det er noe som innbyggerne på Svartlamon har vært kritiske til ovenfor oss, med å kommentere det. Det er fordi de ikke vet hva det vil si å bygge et så stort hus og få det godkjent. Det har vært en aha-opplevelse for oss også, sier Fride.

Selbyggerne tror at flere miljøvennlige og økologiske materialer, som isolasjon, vil blir godkjent i framtiden. Budsjettet tillater ikke å velge miljøvennlige materialer fra Tyskland. Derfor har de satset på høy grad av gjenbruk og lokalt produsert. Bygget ble mer komplisert å bygge da de bestemte at det skulle bli så høyt. Men det er mer bærekraftig å bygge i høyden mener selvbyggerne.

– Men også det med å dele verktøy i sambyggingen, er et viktig aspekt innenfor det økologiske. Dette er ikke et perfekt miljøvennlig hus, men først og fremst er det et steg på veien til å lære hvordan man bygger klima og miljøvennlig, og sosialt bærekraftig. Det er et prosjekt som man kan trekke erfaring fra, sier Betty.

– Det er en kunnskapsutvikling for boligstiftelsen, tenker vi, avslutter Fride.

annonse

Nå haster det om du vil sikre deg billetter til de beste konsertene på Stormfestivalen