– Det hender at folk spør meg hvorfor jeg maler. Da pleier jeg å svare at jeg ikke har noe valg. Det er noe dypt inni meg som må ut, noe som krever å bli visualisert. Slik har det alltid vært, men det var først i godt voksen alder, i 2011, at jeg tok steget fullt ut med eget atelier, sier Myran smilende mellom kanvas og pensler.
Men hvorfor tok hun først skikkelig fatt på kunstnergjerningen sin halveis inn i livet? Frykt er et stikkord. Frykt for å miste noe. Mer om det litt senere.
Å beskrive arbeidene til Myran er en sammensatt oppgave. Fra vegg til vegg befinner de seg i skjæringspunktet mellom det abstrakte og det figurative. Farger, motiv og materialvalg favner vidt og radikalt.
– Er det en fellesnevner i det du gjør?
Myran må tenke seg om.
– Nå spør du vanskelig. På den ene siden er jeg opptatt av det som er evig. Kosmos. Totaliteten av alt som er. Det som eksisterer uavhengig av oss mennesker her på jordkloden. Naturvitenskap har alltid fascinert meg voldsomt. Da er det nok den venstre delen av hjernen min som jobber. Samtidig er også mellommenneskelige relasjoner et viktig moment i arbeidene mine. Å formidle hvorfor vi handler som vi gjør, og ikke minst hvilke følger det får for individer, forklarer hun.
– En slags dualitet, med andre ord?
– Det kan du gjerne si. Maleriene mine er glimt av virkeligheten – både den vi erfarer og sanser rent fysisk, og den subjektive som skjer på innsiden av oss selv. Og noen ganger i trefningspunktet mellom de to.
Kunstnerrollen
Hvordan ser en kunstner ut? Hvilke karakteristika er det vi forbinder med mennesker som har valgt kunsten som levevei? Er det den litt forsofne og forpinte unge kunststudenten med gryenede alkoholisme og dårlig likviditet? Er det den etablerte, småborgerlige herren i romslig malerkjortel med rødvinsnese, atelier på attraktiv adresse og velfylt konto?
– Jeg passer nok ikke inn i noen av stereotypiene, smiler Myran under de blonde, uregjerlige lokkene.
Hun fortsetter:
– Jeg er en firebarnsmor fra Trondheim på 45 år med hus, mann og hund. Jeg er utdannet grafiker og adjunkt med hovedvekt på realfag, og har jobbet innen reklame, undervisning og finans. Ikke helt bildet mange har av kunstnerrollen, fastslår Myran.
Trangen til å uttrykke seg visuelt har hun imidlertid alltid hatt helt siden hun var bare jentungen.
– Det hender at jeg tenker på det noen ganger – hva om jeg hadde valgt å utdanne meg som kunstner da jeg var 19-20 år.
– Er det noe du angrer på?
Kunstneren smiler godt.
– Overhode ikke. Det hadde sikkert vært en spennende vei å gå, men samtidig så skjer det noe med deg når du går gjennom en formell utdannig. Du blir formet. Støpt, på en måte. Arbeidene mine er summen av mitt liv, og de erfaringene og valgene jeg har gjort. En formell kunstutdanning nå ville definitivt kultivert meg, men da mister man også noe av seg selv samtidig. Og det tar jeg ikke sjansen på.
Frykten for å tape seg selv
Det var i 2010 at tanken rundt å etablere sitt eget arbeidende galleri, slo rot for alvor hos Myran. Ønsket hadde ligget i bakhodet i mange år, men nå begynte det å utvikle seg til et spørsmål om noe helt grunnleggende.
– Det hadde stanget og stanget i endel år. Kunsten – drivet etter å skape og formidle – har vært med meg gjennom hele livet. Nå kjente jeg i meg selv at nettopp denne lidenskapen var i ferd med å falme. Å dø ut. Det er rett og slett en grusom følelse. Som å miste en bit av seg selv.
– Noe du hadde undertrykt?
– Ja, jeg måtte gjøre noe. Halvgode unnskyldninger holdt ikke lenger, sier Myran mens hun vandrer gjennom galleriet med hunden Dexter på slep.
– Så ditt kunstnervirke er en funksjon av ren nødvendighet for deg?
– Det kan du godt si. Det er min måte å håndtere og forstå tilværelsen på. En forestillingsverden skapt av et subjekt – meg – i møte med betrakteren. Det viktigste er uansett at det ikke finnes noen fasit, avslutter hun.