– Da storesøsteren min takket nei til odelen, hadde jeg akkurat møtt Jenni, forteller Gudbrand Johannes Qvale (38).

Begge bodde i Bergen og var godt i gang på Norges Handelshøyskole.

– Du begynner ikke på Handelshøyskolen og tenker at her skal jeg finne meg en odelsgutt, legger Jenni Brynjulvsdatter Qvale (37) til.

Gudbrand luftet det med gården litt forsiktig første gang.

– Det var litt voldsomt å ta det opp, selv om jeg var sikker på at det var henne jeg ville ha. Svaret jeg fikk var: Kult, da kan vi ha hest, forteller Gudbrand. – Det følte jeg var nok aksept til at jeg kunne si til foreldrene mine at jeg tar over.

Frieriet

I 2012 hadde de vært et par i to år, og Gudbrand tenkte at nå måtte han stramme grepet på denne dama.

– Han fridde. Og det syntes jeg jo var litt tidlig, da. Men jeg er så glad for at han tok regien, for jeg har vært litt sånn happy go lucky. Der kommer han, med gård og frir, og veien har blitt til underveis, smiler Jenni.

Oslojenta har digget gårdslivet fra dag én.

– Jeg hadde vært hestejente i mange år. Drømmen min er fortsatt å ha hest her, sale den opp og ri kjempefort rundt og samle kuene. Jeg vil være sånn kul cow girl, det er mitt livsmål, ler hun.

Paret flyttet til Horgen gård i 2017. Da jobbet Jenni fortsatt i Deloitte. Gudbrand hadde sagt opp jobben, men tok fortsatt konsulentoppdrag.

– Jeg var veldig lite realitetsorientert da jeg takket ja til å ta over. Jeg tenkte at vi kunne få noen andre til å ta seg av det praktiske, så vi kunne fortsette med våre jobber i Oslo, forteller han.

Vendepunktet

Nyttårsaften 2019 hadde de rukket å få tre barn. De hadde venner på besøk, blant dem en studiekompis som fortalte at han skulle bli «FIRE» når han var 40. Det vil si «financially independent, retire early» – som innebærer å jobbe hardt og spare mye, for å kunne slutte å jobbe i ung alder. Da skulle han bo i et stort hus, dyrke egne grønnsaker, følge opp barna og leve det gode liv.

– Da sa jeg noe sånn som «fuck it, det har jo vi muligheten til å gjøre nå». Han drømte om et liv vi hadde alle forutsetninger for å leve nå. Jenni sa opp jobben, og vi bestemte oss for å gå all in, at begge skulle jobbe på gården og leve av det, forteller Gudbrand.

Dette valget har siviløkonomene ikke angret på så langt. Hvordan gården skulle drives, ble neste vurdering. En del ideer var nedarvet fra generasjonen over. Gudbrands far og mor har vært pionerer innenfor økologisk landbruk siden 80-tallet og har reist mye rundt i verden og sett hvordan bærekraftig landbruk kan drives.

– Vi har latt oss inspirere mye av dem, i tillegg til egen idébank og Youtube. Jenni og jeg hadde mange ideer til hva vi kunne gjøre for å øke omsetningen og ha det gøy. Så vi satte bare i gang, forteller han.

Frihet, likhet og brorskap

Under låvebrua står et whiteboard med tre ord som beskriver visjonene for gårdsdriften på Horgen. Det er de samme begrepene som er kjent fra den franske revolusjonen: frihet, likhet og brorskap.

Gudbrand forklarer, men kyrne rauter i det fjerne:

– Dyra skal ha frihet, og vi må ha frihet. Det la føringer for driften. Har du dårlig økonomi, opplever du ufrihet. Mens likhet handler om at våre arbeidskrevende valg ikke skal påvirke barna våre. De skal ha like muligheter til å ha rene og pene klær, dra på ferie, være med på fritidsaktiviteter og alle disse tingene.

Brorskap handler om det sosiale.

– Vi er sosiale mennesker som liker å møte andre. Vi vet at det å få nye ideer, ny kunnskap og nye perspektiver er viktig, påpeker han.

For å få frihet måtte de ha helgefri.

– Det betyr at vi må ha noen ansatte. For å ha ansatte må omsetningen opp, så du kan betale lønn. Du må tjene nok penger. Og med ansatte får du et slags brorskap, poengterer han.

De har, som generasjonen over, fortsatt med Aberdeen Angus og produksjon av storfekjøtt.

– De er hardføre, hundre prosent gressfôret og kan leve ute hele året. Det betyr at vi sparer 12 millioner på ikke å investere i et nytt fjøs. Da ville vi mistet frihet og blitt bundet resten av livet. I tillegg til at fjøsdrift ikke nødvendigvis er den beste dyrevelferden. At dyra beiter og lever ute i flokk, betyr naturlig atferd i naturlig habitat, sier Gudbrand.

Regenerativt

– Vi lever av det som skjer på jorda. Det er det som er verdiskapningen i landbruk, eller «bruk av land», som jeg liker å kalle det. At grønne planter får solstråler på seg og binder karbon til røttene og jorda, er karbonfangst i praksis. Jo mer kuene våre beiter, desto mer gjenvekst får plantene. Jo mer fotosyntese, desto mer karbonfangst, påpeker han.

Gudbrand og Jenni deler en bred forståelse av hva regenerativt landbruk innebærer.

– Regenerativt landbruk handler om å gjenskape naturlige kretsløp og å bygge jordhelsen. Vi regenererer jorda, og vi regenererer dyrene, men vi regenererer også de sosiale relasjonene mellom mennesker. For mange er det å være bonde ganske ensomt. Her har vi gjenskapt et lite samfunn i og med at vi har flere folk på jobb, sier han.

Kundene

– Da vi bare hadde storfe, måtte vi tenke ut hvordan vi kunne få kundene til å komme tilbake oftere. Slik startet vi med egg. Da kommer de tilbake hver 14. dag. Koteletter, pølser og ribbe selger seg nesten selv, så vi startet med gris. Og så tenkte vi det samme med grønnsaker. Slik kunne vi fylle handlekurven til folk oftere og med mer, forklarer Jenni.

Dyra på gården – både storfeflokken, grisene og hønene – flyttes systematisk rundt på beitene. Denne dagen er det kyrne som skal flyttes. Det lokkes ikke med kraftfôr, men ved at Gudbrand og Jenny slår knivene sine på slira. Slik forstår dyra hva som skal skje. Snart har den digre flokken forflyttet seg ned til det nye området, og gjerdet kan lukkes etter dem.

– Dyras beiting stimulerer til mer vekst av gress og mer fotosyntese. De kan ikke være for lenge på hvert sted slik at jorda tråkket ned. Det skal alltid være grønt og frodig, forklarer Gudbrand.

Sosialt bærekraftig

De har én person ansatt på fulltid, samt en sesongarbeider på grønnsaker som kommer etter påske og drar i oktober. I tillegg har de to sesongarbeidere rekruttert fra en landbruksskole i Danmark der studentene er pålagt å ha praksis.

– Tom er britisk og vår nestkommanderende, han er her fullt på andreåret. Han er kokk og har jobbet fire år på Maaemo, men ønsket å lære om første del av det å lage mat, forteller Gudbrand.

På Horgen er de opptatt av å få nye mennesker inn for å få nye perspektiver. Carl Johan Bahre (65) hjelper til som frivillig på gården to-tre dager i uka på tredje året. Sammen med en kompis fra Oslo har han akkurat plukket 900 egg, og nå skal de reparere et gjerde.

– Jeg er her rett og slett fordi jeg som byboer synes dette er spennende og gøy. Det er vinn-vinn, og jeg er veldig takknemlig for å få bidra her, sier Bahre.

Gudbrand ser på Carl Johan som en mentor.

– Det som er bra med Carl Johan, er at han har vært her så lenge at han vet hvordan ting fungerer. Men han kommer likevel nok utenfra til at han kan gi oss noen nye perspektiver og ideer. Når vi er i beslutningsmodus, konfererer vi med ham, forteller Gudbrand. – Carl Johan er også god på å sette oss i kontakt med nye samarbeidspartnere.

I tillegg til restaurantmarkedet er Horgens kunder bevisste privatpersoner som forstår hva som ligger bak det de kjøper: At det er en forskjell i kvalitet på kjøttet når dyra har hatt det bra, i tillegg til at de samme dyra er med på å gjøre jorda bedre.

Må være hardcore

Det er fortsatt masse Gudbrand og Jenni har lyst til å gjøre på gården.

– Vi tar det steg for steg og må være hardcore, ellers så går det ikke. Alt vi gjør her, må være lønnsomt. Vi brenner for å vise at man kan drive regenerativt landbruk. Vi kunne produsert kjøttet raskere og billigere og sikkert fått nesten samme markedspris. Men vi har tro på denne typen dyrevelferd og på å spille på lag med naturen, sier han.

Folkene på Horgen Gård tror de er i ferd med å knekke koden. At de begge er landbrukere og har sitt daglige virke hjemme på gården, innebærer masse tid til det viktigste av alt: ungene på 4, 6 og 8 år.

– Kall oss gjerne idealistiske opportunister. Det er idealisme i hvordan vi vil leve livene våre, og opportunisme i at vi tror at det er et marked der ute, smiler Jenni.

«No dig»

Dennis Asbjørnsen – greenfluencer, foredragsholder og forfatter av boka «Spiselig hage» – forklarer at «no dig» handler om å ikke grave eller frese opp jorda.

– Slik legger du til rette for at mikroliv, insekter, meitemark og andre nyttedyr kan lage en best mulig jord med struktur, luft og plass til planterøtter, påpeker han.

Selv dyrker han både med en metode som heter dekkdyrking og med «no dig» i sin egen hage. Metodene er nesten like, men samtidig ikke.

– I stedet for å bruke lag på lag av ufordøyd materiale som blader, gress og lignende, som ved dekkdyrking, bygges dyrkingslagene i no dig heller av ferdig nedbrutt kompost og naturlig gjødsel Da kan man dyrke i jorda med en gang, istedenfor å vente til det brytes ned. Du kan anlegge et «no dig»-bed når som helst på året, forklarer han.

Slik gjør du det:

* Dekk bakken med tykk papp, slik at alt gress/ugress blir kvalt.

* Hell på et tykt lag (30-40 cm) ferdig nedbrutt kompost med litt gjødsel.

* Forhåndssådde planter settes i jorda. Du bør ikke så frø direkte i et «no dig»-bed, da frø kan synes det er litt for næringsrikt.

* Plant litt tett. Det holder potensielt ugress nede, og bladene fra plantene skygger jordoverflaten slik at det ikke tørker fort opp.

* Hvert år, tidlig på våren, etterfyller du med et nytt lag på cirka 5–10 cm.