Innlegget er skrevet av Pål Småvik som for tiden er hardt rammet av Covid 19. Her beskriver han hvordan det føles å være rammet av viruset med egne ord:   

Dag 4:

Bråvåkner ca 03.15 av at jeg virkelig kveles! Hva skjer??!! Angsten og redselen for en drukningsdød herjer reelt i meg, der og da. Jeg får ikke til å trekke pusten ordentlig. Det er som å puste litt for tidlig når du har badet. Det er full panikk! Full frykt.

Det raller og surkler når jeg puster, hele meg rykker og rister i forsøket på innpust. Lungene mine er fyllt av tykt slim. Hadde slumret bare noen få minutter. Var 100 prosent fin rett før. Ikke noe slim og null hoste siste 24 timer – så kommer dette!

Kaster meg på beina. Hoster alt jeg kan, redselen er total – hoster to ganger så hardt det går. Det løsner litt!
Kjenner at adrenalinet jager i meg. Tar i av hele meg og hoster hardt – det kjennes ut som om venstre lunge blir skadet. En rå, nådeløs smerte brer seg i fra venstre lunge og ut i nervesystemet. Som etter et ribbeinsbrudd – men i selve lungen.

Gjentar prosessen, nå løsner det! 90 prosent kommer opp på 8-10 harde host. Venstre lunge er bare så utrolig smertefull på inn og utpust. Slimet er tykt. Det lander hvor det måtte på parketten. Det er ikke tid til å plassere det i noe. Her må det overleves.

Hva i all verden var dette, tenker jeg. Hvor kom dette i fra? Puster etterhvert mere normalt. Jeg setter meg ned på sofaen, må holde meg fast i bordet for ikke å besvime av all hyperventileringen/ de lange inn/utpustene. Er redd og sliten.

Utmattende

Prosessen med hosting må nå virkelig planlegges. Dette er utmattende. Smertene er forferdelige hver gang jeg puster. Lungen føles som noe har gått i stykker der inne et sted. Tårene presser på. Jeg må beholde roen – ei som tekstet meg tidligere i helgen, hadde advart om dette plutselige som kunne skje. Nå var det altså virkelig min tur «Husk å puste kontrollert, Pål. Det er livsviktig.» – skrev hun til meg.

Kontrollerer pusten. Tar meg sammen. Det går litt enklere nå. «Takk, for tipset» tenker jeg i mitt nå mere kontrollerte meg. Utmattet av smerte og mangel på søvn gjør at jeg sovner med mobilen i hånden, der jeg sitter på sofaen med masse puter rundt meg – for ikke å sovne liggende.

Våkner seks timer senere – og skjønner at jeg måtte ha greid å trykke send. Ser at teksten er full av skrivefeil og ikke fullført innholdsmessig. Da først skjønner jeg hvor utmattet jeg måtte ha vært. Dette vil jeg aldri – aldri – aldri oppleve igjen. Men, vet at denne reisen på langt nær er over…

Tenk deg godt om før du har fått tatt spytteest og entrer samfunnet dersom du har vært eksponert for smitte. Ta deg tid til en ekstra test – før du erklærer deg ikke smittsom. Og stol ikke på hurtigtesten som lyser med en rød strek mot deg «Negativ».

Dette greier ikke en svak lungesyk å få opp av lungene, kjære deg. Ta ansvar! Bli i din karantene. Varsle alle du har møtt, på alle kanaler. Dette er dødelig for de med svake lunger. De drukner plutselig…

Ta vare på deg selv, der ute i det åpne samfunn.

PS. «For min egen sikkerhet har jeg i samsvar med min fastlege og 113 valgt å bli innlagt på St. Olavs til anfallene er over. Jeg vil vite at skulle jeg besvime i kampen mot dette «slimmonsteret» som prøver å drepe meg om natta, så er det noen der som kan følge med meg. Det er det tryggeste for meg, slik situasjonen har utviklet seg.