Franziska Doepke (23) og Hannes Niedriger (29), er to unge tyskere som har valgt å holde en over 700 år gamle tradisjonen i hevd. Nå har de kommet til Trondheim «Wanderschaft von gesellen» kalles det, og er en gammel tysk håndverkertradisjon som går helt tilbake til 1300-tallet.

Selv om vi ikke har noe tilsvarende begrep på norsk, kan utrykket grovt oversettes til en reisende eller vandrende fagarbeider. Det nærmeste vi kommer på vårt språk er en svenn.

Kort fortalt innebærer det at ferske håndverkere fra tysktalene land, i all hovedsak Tyskland, begir seg ut på en tre-årig vandring etter læretiden.

Reisen skal først og fremst lære dem nye arbeidspraksiser, utenlandske steder, regioner og land. Og kanskje like viktig – få erfaring med livet.

Mange rare spørsmål

Med sine mildt sagt særegne klesdrakt er de to tyskerne temmelig lett å få øye på i bybildet.

– Jeg må få spørre først – hvorfor er dere kledd slik?

De to smiler i sensommersola på Fosenkaia. Det er et spørsmål de har fått mange, mange ganger før.

– Det er en tradisjonell drakt som har blitt brukt i flere hundre år. Den har selvsagt blitt modernisert noe, men grunntanken er den samme – praktiske og hardføre klær som tåler mye fysisk arbeid, forklarer Franziska som er møbelsnekker og Hannes som er gartner.

De møter mange snodige forestillinger fra folk på veien.

– Noen tror vi er fra Amish-folket. Andre lurer på om vi er ortodokse jøder. Og det er helt greit at folk spør. Det er en del av det å gjennomføre Wanderschaft, forklarer Franziska.

– Det er ikke noe religiøst over dette?

– På ingen måte. Tradisjonen er hverken religiøs eller politisk. Det handler rett og slett om å tilegne seg ny kunnskap og arbeidserfaring gjennom å reise, legger Hannes til.

Strenge regler

Det ligger imidlertid noen ganske spesielle regler i bunn for vandringen deres. Det er for eksempel ikke lov til å betale for å bruke noe som helst transportmiddel. De har heller ikke lov til å betale for losji. Å eie et moderne kommunikasjonsmiddel som mobiltelefon er forbudt.

Og når de først har lagt ut på reisen sin, kan de ikke bevege seg nærmere en 50 kilometer fra der de bor før det har gått tre år.

– Ganske tøffe regler?

– Det kan du si. Det er regler som ble etablert for lenge siden. For at vandreopplevelsen skal ha en mening så må det være restriksjoner. Vi er tross alt ikke turister, dette er en del av læringen vår, forklarer Hannes.

Franziska er enig.

– Selv om penger er underordnet i det hele, så kan vi tjene til mat og andre ting vi trenger. Vi beveger oss mest til fots, men vi kan for eksempel gjøre en avtale med folk om å få skyss dersom vi skifter dekk på bilen deres. Eller bli enige om at hvis vi maler garasjen til noen så får vi bo der en stund, forklarer hun.

De understreker at arbeidsoppgavene de utfører ikke nødvendigvis må være knyttet til håndverket de er utdannet til.

– Det større perspektivet er at du må jobbe og tilpasse deg for å overleve og lære, understreker de to.

Losji mot arbeid

Når trondheim24.no prater med de unge tyskerne, driver de og restaurerer to antikke stoler som tilhører restauranten Troll på Fosenkaia.

Det er daglig leder Sveinung Sundli som har satt de to vandrerne i arbeid.

– De gikk forbi her rent tilfeldig for noen dager siden. De hadde nettopp kommet til Trondheim. Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg spørre om klærne de hadde på seg. Og så forklarte de meg hvem de var og hva de gjorde, smiler Sundli som tilbød dem kost og losji hjemme hos ham og kona mot at de gjorde ymse jobber på Troll og Kafe Skuret vegg i vegg.

– Jeg hadde aldri hørt om Wanderschaft-tradisjonen før. Det er fantastisk dyktige og hyggelige folk, rett og slett.

Et livsvalg

Franziska har vandret i snart to år, mens Hannes nærmer seg tre. Grunnen til at de havnet i Norge og Trondheim er egentlig litt tilfeldig.

– Vi hadde hørt mye om Skandinavia, og tenkte at det var en geografi vi hadde lyst til å oppleve og ferdes i, sier Hannes.

Ved siden av der vi sitter ligger bagasjen de har med seg. Noen vesker og to enkle ryggsekker med sovepose, telt og klær.

– Det har blitt noen netter under åpen himmel?

– Ja, det er en del av læringen og reisen. Selv om vi kanskje har penger så har vi som sagt ikke lov til å betale for tak over hodet, sier Hannes.

Det i dag bare omlag 700-800 unge mennesker fra Tyskland som er ute på Wanderschaft. De skjønner godt at familie og venner hjemme synes de har tatt et rart valg.

– De var skeptiske i starten, men nå synes de fleste det er spennende. Med tanke på at vi er en nasjon på over 80 millioner mennesker, så er vi en knøttliten brøkdel som velger å friste en over 700 år gammel tradisjon framfor en mer komfortabel og trygg inngang til arbeidslivet hjemme, sier Hannes.

– Det er et livsvalg, helt enkelt, legger Franziska til.

Å vende hjem

Å reise rundt på et eksistensminimum. Leve fra dag til dag. Hard jobbing. Sove under åpen himmel. Tiden de to har vært på vandrefot i Norge, har bydd på både gode og mindre bra opplevelser. Men mest gode.

– Sånn har det alltid vært. Folk vi møter er forskjellige uansett hvilket land du er i. Poenget er å fokusere på de gode møtene, smiler Franziska.

– Dere brukte uttrykket «tre år og én lang dag» for beskrive læretiden og vandringen. Hva er den lange dagen?

– Det er slutten. Dagen etter at tre år med Wanderschaft er over. En lang dag – en lang reise hjem.