Etter nyretransplantasjonen i mars 2015, der Eggen fikk satt inn en av datteren Kristins nyrer, løftet hverdagen seg. Så, i romjula 2016, pådro Eggen seg et brudd i ryggen. Det er ikke leget.
RBKs mangeårige mestertrener går på smertestillende medisiner og er mindre mobil enn før.
Klage? Absolutt ikke. – Problemet er jo at musklene svekkes. Det går litt opp og ned, men jeg kan gå for egen maskin, sier Eggen til NTB.
Han tar imot i det han kaller «tidenes maivær». Det er nesten 30 varmegrader og skyfritt i hjembygda Fannrem.
– Husk på, jeg lå ikke, dette er helt sant, en dag fra jeg ble voksen til jeg var 74 år. Jeg burde nok kanskje ha gjort det noen mandagsmorgener, men det var av helt selvforskyldte årsaker. Jeg har vært veldig heldig og kan ikke klage på noe.
Nylig gikk trenerkollegaen og vennen Bjørn Hansen bort. – Jeg trodde han skulle klare seg også denne gangen. Minnene, alle de gode minnene, om ham er ikke borte, og det er lett å tenke på ham.
Forberede
– Det er nok mange oppfatninger om dette, men man må i grunnen forberede seg på at man dør selv. Det kan skje fort, ikke sant. For det andre må man forberede seg nettopp på at andre dør. Livet går videre. Da gjelder det å finne en minneplattform.
– Har du alltid hatt et så realistisk syn på liv og død?
– Det var en del av oppdragelsen. Far var en sindig orkdaling og elektriker. Det er en viktig livskvalitet å tilpasse seg det som skjer. Du kan ikke si at «det skulle ikke ha skjedd». Det er det mange som gjør. Vi har hatt det så godt i Norge så lenge at man tror at ting kommer av seg selv, at det er en rettighet å få være frisk. Det er det jo ikke, men det er en mulighet om man får god hjelp og legger inn god egeninnsats, sier Eggen til NTB.
På tur
Han ble enkemann i 2011. Året etter mistet han sønnen Knut Torbjørn. Eggens storebror, Nils Arnes forbilde, omkom i en drukningsulykke i 1956.
– Det var grusomt, men samtidig lærte jeg meg noe viktig, nemlig at en tragisk og negativ opplevelse også kan føre med seg noe bra. Jeg fikk et avklart forhold til døden og måtte plutselig ta mer ansvar, sa Eggen om det plutselige dødsfallet til Pensjonistforbundets hjemmeside i 2015.
I juli, litt for VM-finalen, reiser han til California og besøker storesøsteren Helga Sigrid. – Det gjelder å passe på. Jeg skal faktisk bortover nå til San Diego. Hun blir jo 82 år nå, men hun er så sprek. Nå blir datteren min Kristin og svigersønnen min med på turen. Det er trasig for meg å reise alene på nye flyplasser. Jeg ønsker meg gamle Værnes, jeg, med brakker og flyet som sto der.
– Sist jeg reiste aleine….. Jeg måtte be om hjelp, og det var flott hjelp, men forstå meg rett. Det er litt forsmedelig å måtte ha hjelp til å forflytte seg. Det er man ikke vant til.
Eggen er engasjert nå og hopper fra eldres hverdag til ungdommen.
– Dette merker vi innen idretten også, at det er en rettighet å bli like flink. Det er en mulighet, og den må du ta selv. Det som skjer er at det ofte er andre feil hvis du ikke blir like flink. Da er det lærerens eller trenerens feil, eller skolesystemet. Hjelpen du får er veldig viktig, men du må være i stand til å ta imot og utvikle deg selv.
Trasig
Så i løpet av et par sekunder er Eggen tilbake til mer hverdagslige ting. Han rister på hodet av flassete beis under føttene.
– Det som irriterer meg er at jeg skulle ha pusset her (verandagulvet), men jeg har leid inn en som skulle gjøre det. Han har ikke vist seg ennå. Når du har et hus, er det irriterende at du ikke kan gjøre noe selv. Jeg har på en måte vært en hobbysnekker opp gjennom årene, men ikke spesielt flink, sier Eggen.
Med VM-starten rett rundt hjørnet kan han godt bli sittende i godstolen. Det går i hovedsak tre kamper på TV hver dag.
– Jeg er mest spent på hvordan spillerne får til samhandlingen i nye systemer. De har jo stort sett bare spilt mot hverandre, sier Nils Arne Eggen.
I oktober, en måneds tid etter 77-årsdagen, kommer en biografi om ham ut på markedet. Samme måned havner han på sokkel i statueform utenfor Lerkendal stadion.