Du har det kanskje på netthinnen ennå – bildet av den lille guttekroppen som lå druknet med ansiktet begravd i sanden på ei strand ved Middelhavet.

Aylan Kurdi het han. Familien var på flukt fra massakrene i Syria. Kyniske løfter av kalkulerende menneskemuglere om en trygg framtid på den andre siden av havet ble pjokkens endelikt.

Det var i 2015, og fotografiet fikk voldsomt stor oppmerksomhet globalt. Siden har medieoppmerksomheten avtatt betraktelig rundt flyktningkrisen i Europa.

Virkeligheten har imidlertid ikke endret seg nevneverdig. Den er like prekær i 2018 for mange hundretusener av flyktninger som lever i ofte brutale og umenneskelige forhold rundt Europas sørlige grenser.

– Folk sier ofte til meg at de føler seg motløse her hjemme i Norge. Situasjonen er så uoversiktlig, så overveldende og kaotisk. Hva kan jeg gjøre? Og det er en følelse jeg har kjent på selv noen ganger. Apati er kanskje ordet. Samtidig vet jeg at det går an å gjøre en forskjell. Det har vi bevist gjennom barnehageprosjektet Mikros Dounias, sier Heldal.

Image with visual paralax effect

Engasjert er et godt adjektiv å anvende for å beskrive Marit Heldal. Realistisk er et annet.

Høgskolelektoren ved Dronning Mauds Minne høgskole for barnehagelærerutdanning snakker seg kjapt varm i skjorta inne på kontoret når hun forteller om menneskene i flyktningeleiren Lesvos Solidarity Refugee Camp, også kalt Pikpa, der barnehagen ligger, og støtten hun har opplevd underveis.

– Det er du som har vært primus motor bak prosjektet?

Heldal smiler. Hun vil imidlertid helst snakke ned sin egen rolle.

– Ja, men uten all den fantastiske oppbakkingen fra både lokalbefolkning på Lesvos og fagmiljøene her på Dronning Maud, så hadde det vært umulig å realisere Mikros Dounias, understreker Heldal.

Mikros Dounias betyr betegnende nok “lille verden” på arabisk, gresk og farsi.

Gjengen i ryggen

Den tredje, og minst like viktige brikken i puslespillet, er aksjonsgruppa “Gjengen i ryggen” som ble etablert i 2017 for å støtte arbeidet til Heldal.

– De har samlet inn 650 000 kroner. Helt utrolig.

– Et engasjement som er godt å ha i ryggen?

– Så til de grader. Det er midlene de har jobbet inn som har muliggjort prosjektet. Da snakker vi alt fra byggematerialer til lønn til de ansatte ved barnehagen, fastslår hun.

Men la oss skru tiden tilbake til tidlig 2015. Det var i forbindelse med en studietur til Lesvos at spiren til å etablere en barnehage i flyktningeleiren Lesvos Solidarity Refugee Camp, slo rot. Leiren hadde på den tiden et ytterst provisorisk tilbud til de yngste barna.

– Det var betong over alt. Barnehagelokalet var en container fylt med donerte plastleker. Det var helt enkelt en plass der man parkerte barna for en stakket stund.

– Lite lek og aktivitet?

– Sammenlignet med barnehager slik vi kjenner dem, var det lysår unna. Det var mange tøffe inntrykk for en norsk pedagog. Jeg har god faglig ballast etter å ha jobbet med barn i snart 30 år, men dette var blytungt å ta innover seg. Passive unger og tomme blikk, forklarer Heldal.

Inntrykkene satte dype spor. Tilbake i Norge tok det ikke lang tid før hun vendte neste mot Lesvos igjen. Det ble flere turer i 2016. Rundt den samme tiden så aksjonsgruppa “Gjengen i ryggen” dagens lys. I januar 2017 hadde gruppa og Heldal samlet inn nok midler til å realisere planene – en naturbarnehage i Pipka.

– Et sted der flyktningebarna kunne leke og gjøre det de er best til, nemlig å være barn, understreker hun.

– Et slags pusterom?

– Ja, en normal og forutsigbar plass å leve selv om de befinner seg i en særdeles unormal og uforutsigbar situasjon, legger hun til.

“Helvetes forgård”

Øya Lesvos har i dag 90 000 innbyggere. Antallet flyktninger er omlag 10 000. Det er hvis man stoler på de offisielle tallene.

– Tallet på flyktninger et er nok langt, langt høyere, mener Heldal.

Selv om Lesvos er en relativt liten øy, det totale arealet er kun det dobbelte av Hitra/Frøya, er det et sted preget av store kontraster. Gyllent Daggry, et høyreekstremt politisk parti i Hellas, står meget sterkt nord på øya. I sør ligger de største turiststedene. Hit valfarter tusenvis av solhungrige norsker, svensker og dansker hvert år. I midten ligger brorparten av leirene.

Image with visual paralax effect

Pipka er en leir med beskjedne 120 flyktninger. Ikke langt unna ligger det nedlagte fengslet Moria. En leir der nesten alle som kommer til Lesvos havner først. I tusentall.

– Vi har våre utfordringer i Pipka, men ingenting sammenlignet med Moria. Mange kaller plassen for “Helvetes forgård”. Jeg har vært der selv, og stedet fortjener navnet, sier Heldal.

Når selv en hardfør organisasjon som Leger uten grenser ikke makter å være der inne, så forteller egentlig det alt om situasjonen.

– Vold, prostitusjon, overgrep og menneskesmugling er hverdagen for de som sitter fast der. Det er desperate mennesker i en desperat situasjon. Mange, både barn og voksne, sliter med alvorlige traumer etter krig, forfølgelse og flukt, sier hun.

– Hvordan skal dere jobbe videre framover nå i Pipka?

– Hovedsaklig med å skaffe til veie midler for å sikre vedlikehold og lønn til de ansatte, sier hun.

Får støtte av arbeidsgiveren

Ute i parken foran Dronning Mauds Minne er det høstfargene som regjerer. Heldal vandrer og forteller engasjert om året som har gått siden barnehagen Mikros Dounias åpnet. Om møtene med barna, om håp og om en hverdag som endelig leker litt på tross av at framtidsutsiktene er usikre.

– Hva er det som driver deg?

Heldal stopper opp og tenker seg om.

– Flere ting. Det trigger meg både som menneske og som fagperson. Nå er jeg så heldig at jeg er i en livssituasjon med voksne barn, en arbeidsplass som spiller på lag, og fantastiske støttespillere i “Gjengen i ryggen,” smiler hun i den lave høstsola og fortsetter:

– Men jeg skjønner godt at det ikke er sant for alle her hjemme. Samtidig har jeg voldsomt lyst til å formidle at det nytter å bry seg. Barnehagen vår har kanskje bare 16 barn og 3 ansatte per i dag, men det er et steg i riktig retning. Det er noe. Det er ikke ingenting.

– Håp?

– Akkurat. Det er motgift mot motløshet.