– Jeg føler meg veldig heldig, sier Marianne Mørck, som tar i mot Næringslivsavisa på Trondheims gründerfabrikk: Leiv Eriksson-senteret på Pirsenteret.

Etter 17 år som ortopedisk tekniker, har hun bestemt seg for å satse. Det er nå eller aldri.

På pulten surrer en nyinnkjøpt mac. Veggpynten er noen prototyper på klesmodeller. Resten av det spartanske cellekontoret fylles av en sterk overbevisning om at dette kommer til å gå veien.

Her, på Pirsenteret, skal det designes eksklusive skinnklær for et kvalitetsbevisst, kjøpesterkt og etterhvert – internasjonalt marked: Mørck tar frem et skinnende «metallic» plagg, laget av skinn fra islandsk laks:

– Ny teknologi gir et godt resultat som minner om slangeskinn. Men dette er dyre plagg. De brukte skinn fra laks under krigen også, men det holdt jo ikke. På 50-tallet var det et garveri på hvert nes på Vestlandet. Nå har jeg fått kontakt med en i Norge som gjør dette, men garvingen skjer i utlandet.

Stavkirker og vikingeskip

På Leiv Eriksson- senteret slipper du  ikke unna uten å formulere en visjon for prosjektet ditt: Mariannes er å skape en merkevare som er elegant, sanselig og leken:

– Nordisk kunst og kulturarv er vår inspirasjonskilde. I sommer gikk vi rundt på museer, for å finne ut hva det er vi egentlig sier? Vi fant en fantastisk treskjæringskultur i stavkirker og vikingeskip og en sterk bildevevtradisjon. Visuell formidling av store slag, moral og etikk med sterk symbolikk.  Vi skal ikke kopiere utrykkene, men la oss inspirerere. Vi har så mye bra i vår kultur, så hvorfor skal vi ikke bruke det? spør Mørck.

– Vår drøm er å utvikle en signaturprint som blir like igjenkjennelig som Marimekko. Det vil ta litt tid, men vi skal klare det. Ikke at vi skal bli som Marimekko, men vi skal ha en identitet som gjør at folk ser det med en gang –  dette er Mørck! Jeg er inneforstått med at det tar lang tid å bygge en merkevare. Men hvis man skal få til noe her i verden må man aldri gi seg. Det tar flere generasjoner, det ser man på de som har lykkes. Det må vi ha med i drømmen vår. Vi må se langt fremover, og så begynner vi i det små, sier Mørck.

Vendepunkt i Paris

Vendepunktet kom under et  lengre opphold i motemetropolen Paris:

– Mannen min jobbet i Paris og jeg benyttet muligheten til å utforske bransjen. Jeg knyttet kontakter og jobbet frivillig på Etical Fashion Show for å praktisere fransk og bli kjent med bransjen. Da jeg var der fikk jeg i oppdrag å sy skinnskjørt for Insani, en butikk her i Trondheim. Skjørtene hadde en høy pris klasse, men responsen var god, folk ville ha mer. Det ga mersmak.

– Etter at jeg kom hjem fra Paris fikk jeg en veldig sterk identitetsfølelse. Så tenkte jeg, hva kan gjøre for å skille meg ut? Jo, jeg skal bruke nordisk skinn fra laks, reinsdyr og lam. Dyr som har gått ute i nordiske, lyse sommernetter, sier Mørck.

Stor kommersiell suksess

Norwegian Fashion Institute har fått oppdraget å gjøre norsk mote til en anerkjent merkevare. Der gjenstår det en jobb å gjøre. Sammenlignet med Sverige og Danmark finnes det knapt et motebransje i Norge.

Konfeksjonsindustrien er i praksis lagt ned i Norge, så jeg må vende meg mot Italia, Tyrkia og Portugal og Baltikum.

Våre naboland har lenge hatt stor kommersiell suksess i det internasjonale motemarkedet med merker som Filippa K, J. Lindeberg, Acne, Nudie, By Malene Birger. Og sist men ikke minst med den globale giganten Hennes og Mauritz

Omkvedet hjemme på berget at norske designere har kommet opp på et nivå der de viser at de er flinke, innovative og at de kan skape ting. Men så sier det stopp. Gode prosjekter kollapser når det kommer til distribusjon, kapital og markedsføring.

– Konfeksjonsindustrien er i praksis lagt ned i Norge, så jeg må vende meg mot Italia, Tyrkia og Portugal og Baltikum.

Marianne Mørck mener det norske markedet er modent for kostbare, eksklusive skinnprodukter:

–  Nisjebutikkene er på vei tilbake – butikker med personale der selgerne faktisk kan noe om produktene de selger. Vi sikter mot nisjebutikkene, kjedene som selger dyrere merkevarer og nettbutikkene. Jeg jobber mye med markedsplanen, og håper jeg å få med meg noen studenter til å hjelpe meg med noen markedsundersøkelser. Noe av det som er bra med å sitte på Leiv Eriksson, er nærheten studentmiljøet.

På gata i løpet av 2013

Etterspørselen etter skinnklær varierer, derfor jobber hun med å utvikle produkter som kan gi stabile inntekter i tider da etterspørselen er lav:

– 80 tallet var et et høydepunkt. Så avtok det. Nå er skinn på topp igjen. Men i «mellomtidene» må vi ha andre og stabile inntekter. Vi har utarbeidet en portefølje med baseprodukter som skjerf og bluser i utsøkte materialer som ull, silke og andre naturfibre.

Marianne Mørck har nylig kommet hjem fra Italia etter å ha besøkt fem tekstilfabrikker i Italia:

–  Innovasjon Norges kontor i Milano søkte etter fabrikker for oss. Italienerne har flere århundrer med velutviklet tekstilindustri og de produserer tekstiler av svært god kvalitet. Der kan vi få produsert skjerf og bluser med vår egen design. Norsk ull er en kvalitetsvare som vi ønsker å bruke i vår kolleksjon. Vesker og belter er også på lista. Målet er å ha kolleksjonen klar for innsalg i løpet av 2013!

Fikk 450.000,-

Gründeren er ikke alene om å tro på at det er mulig å skape et moteeventyr med base i Trondheim: Fra Innovasjon Norge har hun fått både mentor- og etablerer stipend på til sammen 450.000,- kroner.

Dermed har Marianne Mørck kjøpt seg nattesøvn og frihet fra økonomiske bekymringer i et års tid. De neste 12 månedene skal produktene utvikles, strategien finslipes og forretningsmodellen etableres.

Så tar hun sats og hopper i det, sammen med sin datter:

– Monica er med. Hun tar en master ved linjen for tekstilkunst på Kunsthøyskolen i Oslo og har ansvar for tekstilene og skal designe mønstrene til kolleksjonen. Ellers har hun erfaring fra butikkbransjen som er verdifull å ha med seg, sier Mørck.

En viktig sparringpartner er mentor Gisle Mardal, lederen for Norwegian Fasion Institute og Trond Beckmann på Leiv Eriksson Nyskapning:

– Jeg satte meg ned å sydde med tanke på butikker, men fikk raskt beskjed om å slutte å sy og tenke større, sier Mørch.