Mange gir ut bok uten forlag: Jeg har tjent noen millioner, sier forfatter

Nyheter: Selv om du ikke slipper igjennom nåløyet hos forlagene, kan du bli forfatter og gi ut bøker. Men det krever både tid, penger og pågangsmot.

Mange går med en bok i magen. Kanskje er manuset sendt til et av de etablerte forlagene, med avslag som resultat. Det betyr ikke nødvendigvis at bokdrømmen må begraves. De senere årene har det vokst fram en underskog av såkalte indieforfattere – forfattere som gir ut bøker uten hjelp fra de etablerte forlagene.

– Jeg har alltid hatt en drøm om å skrive en bok. I årevis skrev jeg for skrivebordsskuffen. Dikt og dagboknotater som ingen andre fikk lese. Så ble livet fylt opp med barn, jobb, hund og gård, og bokutgivelse forble en drøm, forteller Anita Østerbø (67).

For noen år siden tok hun ut avtalefestet pensjon (AFP) og bestemte seg for å prøve. Hun ville skrive om og hedre sin egen mor og hennes venninner, som alle fikk barn utenfor ekteskap på 1950- og 1960-tallet.

Manusutkastet ble blankt avvist av en rekke forlag, så løsningen ble å gi ut boka selv. Flere plattformer tilbyr selvpubliseringstjenester. Det er da forfatteren selv som kontrollerer prosessen og har forlagsrettighetene til åndsverket. Går utgivelsen i pluss, er ikke inntjeningen begrenset til standardhonoraret på 13 prosent som man får ved utgivelse via tradisjonelle forlag.

ANNONSE

Noen millioner

Østerbøs første roman, «Skammens mødre», har hittil solgt i 17.000 eksemplarer. Hennes bok nummer to, «Tatt av sviket» som ble gitt ut i vår, nærmer seg 8000 – alt sammen på «eget forlag». Dette er solide tall som har plassert bøkene på bestselgerlisten i til sammen 50 uker.

Økonomien i det hele er heller ikke verst.

– Jeg har tjent noen millioner, ja, sier Østerbø.

Det er med andre ord liten tvil om at hun har klart å knekke koden til hvordan man kan oppnå suksess som indieforfatter. Her følger noen tips til andre som vil prøve seg.

ANNONSE

Planlegging

Østerbø sier at det ikke tok så lang tid å skrive det første manuset, fordi det var en historie hun hadde hatt i tankene lenge. I tillegg hadde hun en plan om hvordan den skulle fortelles.

– Jeg ønsket å være litt smart for å fange leseren. Så jeg tenkte på hva som var gjort i bøker og serier jeg selv har likt. For meg resulterte det i korte kapitler og flere parallelle historier med mye følelser og dramatikk.

Da hun var ferdig med førsteutkastet, sendte hun det til flere forlag, som altså avslo. Østerbø bestemte seg for å sjekke om hun kunne gi ut på egen hånd. Hun googlet seg fram til hvilke muligheter som fantes, og landet på ett av flere selskap som har spesialisert seg på å bistå ved bokutgivelser.

Økonomi

– Det koster mye penger å sikre kvaliteten, med redaktørtjenester, språkvask, trykking og så videre. Så hvis man ikke gjør et skikkelig arbeid, er det man legger i det bortkastede penger, sier Lena Roer, organisasjonssekretær i Forfatterforbundet, som organiserer alle skjønnlitterære forfattere som melder seg inn, uansett forlagstilknytning.

Østerbø forteller at da førsteopplaget på 1000 bøker kom, hadde hun lagt i 100.000 kroner.

Selvpubliseringsselskapene kan hjelpe til med alt av tjenester knyttet til en bokutgivelse – fra språkvask til ombrekking av manus og boktrykking. Noe som betyr at man må ha penger i bakhånd. Hvor mye avhenger av mengden hjelp. Flere av plattformene har menyer der man kan se kostnadene.

– Det er uansett mye jobb å utgi selv, det må man være klar over, men det kan også være kjempegøy. Det er ikke for alle, for du må gjøre hele jobben selv. Du har ikke noe forlag som kan hjelpe deg, sier Roer i Forfatterforbundet.

– Samtidig beholder du alle rettigheter, noe som er svært viktig for mange indieforfattere.

Redaktør og vask

Noe som er viktig, ifølge Østerbø, er teksthjelp.

– Når boken til slutt skal ut, skal det være en skikkelig bok, fastslår hun.

Dette innebærer at man må ha redaktørhjelp, altså en person som leser manuset og kommer med tilbakemeldinger. Selskapene har lister over tilgjengelige redaktører man kan leie inn. Å bruke en redaktør vi stort sett gjøre det lettere å få solgt boka gjennom bokhandel. Redaktør er også et krav hvis boka skal vurderes av innkjøpsordningen, en statlig ordning som innebærer at Kulturrådet kjøper inn bøker til biblioteker.

I tillegg til redaktørhjelp bør man investere i språkvask og korrektur.

Design og trykk

Når manuset er renset og pent, er det klart for neste steg – der det skal bli en fysisk bok.

– Design og ombrekking bør en også få hjelp til, sier Østerbø.

Hun fant sine samarbeidspartnere via tjenesten hun brukte. Her er det en rekke ting man må sette seg inn i – alt fra papirtykkelse og punktstørrelse til hvordan coveret skal se ut.

Når dette er i boks, er det tid for trykking. Østerbø advarer om at det er fallgruver her.

– Første runde var rotete. Så da det ble klart at jeg trengte et opplag til, tok jeg kontakt med et annet trykkeri direkte, ikke via mellommenn som første gang, og det gikk langt bedre.

Det finnes egne forum, blant annet på Facebook, for indieforfattere. Østerbø anbefaler på det sterkeste å melde seg inn.

– Her kan du stille spørsmål og få svar fra andre som har vært gjennom prosessen. Jeg har fått mange gode råd her.

Markedsføring

Hva skjer så, når man sitter der med en bunke bøker, men uten forlagenes PR-hjelp? Østerbø startet i det små.

– På et marked i Tysnes, under pandemien, solgte jeg mine første 70 bøker.

Neste framstøt gjorde hun i en Facebook-gruppe, «Bergen før i tiden», der det passet godt å annonsere for boken, siden handlingen foregår i Bergen for mer enn 50 år siden. Hun solgte nesten 100 bøker den første kvelden.

Så begynte leserne å kommentere på siden.

– Det er den beste reklamen du kan få. Og leserne bryr seg ikke om hvilket forlag boka er gitt ut på.

Dernest begynte folk å etterspørre boka hos bokhandlerne i bergensområdet, og snart begynte ballen å rulle. Det er nemlig en stor fordel at handlingen er knyttet til en by eller et lokalområde. Da vekker boka lettere interesse.

Nå skjedde tingene fort. Bøkene forsvant ut av kassene hjemme hos Østebø, og med et beviselig pent salg hos bokhandlerne i Bergen tok hun kontakt med kategorisjefene i Ark- og Norli-kjedene. Der ble boka, takket være et godt bergenssalg, kjøpt inn på kjedenivå og fordelt til alle landets bokhandlere.

– Man må begynne i det små, være sta og ikke redd for å by på seg selv. Ta gjerne kontakt med avisene, ring rundt, men du må ha noe ekstra, noe å fortelle, et eller annet som kan gjøre deg og boka interessant for mediene, sier hun.

For at interesserte lett skal kunne finne boken, er det også sentralt å ha en hjemmeside. Her kan folk finne informasjon og ikke minst bestille boka direkte.

Roer i Forfatterforbundet forteller at flere indieforfattere har blitt tatt inn under Kulturrådets innkjøpsordning, som innebærer at en tittel kjøpes inn til landets biblioteker i 773 eksemplarer (skjønnlitteratur og sakprosa for voksne) eller 1720 eksemplarer (barnebøker).

– Fordommene om at forfattere utenfor de etablerte forlagene ikke utgir kvalitetsbøker, gjelder ikke lenger, sier Roer.

Epilog

Planen til Østerbø er å skrive en trilogi om barna som ble født utenfor ekteskap i tiårene etter krigen, og mødrene deres. Nå holder hun på med tredje bind, og det skal faktisk utgis på Kagge – ett av forlagene som refuserte henne.

– Det satt langt inne da Kagge tok kontakt og ville ha meg med på laget, forteller hun.

At Østerbø likevel skrev kontrakt med forlaget, skyldes ikke at hun frykter arbeidsmengden knyttet til egenpublisering. Hun er også temmelig sikker på at hun vil tape på det økonomisk.

– Men jeg fikk lyst til å prøve noe nytt, se hvilke muligheter det kan gi for bøkene mine. Den viktigste årsaken er kanskje at det kan være en døråpner ut i verden. Med Kagges kontaktnett er mulighetene mye større til å nå videre ut enn om jeg skal famle på egen hånd.

– Best for erfarne forfattere

Brynjulf Jung Tjønn er leder i Forfatterforeningen. Kravet for å bli medlem her er at man har gitt ut minst to skjønnlitterære bøker, der minst én har det foreningen vurderer som litterær verdi.

Tjønn mener indieforfatter-metoden passer for forfattere som er komfortable med å ha ansvaret for hele prosessen selv.

– Det må absolutt være rom for forfattere som ønsker å gjøre det på denne måten. Det skaper mangfold og kan resultere i bøker som ellers aldri ville kommet ut. Av og til tar forlagene feil, sier han.

På den negative siden trekker Tjønn fram at egenpublisering innebærer veldig mye ekstraarbeid, og at forfatteren tar all økonomisk risiko selv.

– Jeg er skeptisk til at uerfarne forfattere bruker dyre hjelpetjenester. Aktørene tar seg godt betalt, mens et forlag dekker denne delen. Mange er ikke klar over hvor mye jobb det er å skrive, og så kommer alt dette andre oppå det igjen. Det passer nok best for erfarne forfattere.

Han legger til at det er viktig med kvalitetssikring.

– Alle forfattere trenger å bli redigert, ingen bøker er ferdige etter første utkast.

FAKTA: Plattformer for selvpublisering

Dette er de største selvpubliseringsplattformene i Norge:

* Boldbooks

* Kolofon

* Skappel Books

* Giutbok

* Bokarbeid

Kilde: Forfatterforbundet