Kan bli sakprosa

Alle de tre bøkene har krevd mye research, men «Ravnens time», som utkommer i disse dager, var kanskje litt ekstra tidkrevende, forteller Ræstad:

– I arbeidet med denne boken, som de to forrige, har jeg lagt ned mye tid på research. Det innebærer å lese sekundærlitteratur og primærkilder, samtale med andre personer som sitter på mye kunnskap og oppsøke lokalitetene der handlingen i bøkene utspinner seg.

– Som historiker er jeg veldig begeistret for primærkilder, som gamle aviser og landssviksaker. I arbeidet med Navarseth-kvartetten har det blitt en del timer med arkivarbeid. Totalt sett har det likevel blitt en del mer researcharbeid på «Ravnens time» på grunn av kompleksiteten i materialet.

– Du skal ikke se bort ifra at det også kan komme et sakprosa-prosjekt ut av alt dette materialet, sier han.

– Presset på ham øker

I den nye boken blir vi enda mer kjent med Navarseth, sier Ræstad.

– Gitt hans forhistorie, og de situasjonene han havner opp i, avdekkes det stadig nye sider av hovedpersonen etter hvert som presset på ham øker, slår han fast.

Kjennere av dette universet kan også glede seg over at Anna Rhode dukker opp igjen.

– Anna Rhone er filolog med magistergrad på Knut Hamsun – og hun snakker flytende norsk. Hun var gift med en tysk politimann som jobbet for Gestapo i Trondheim. I «Sovende hunder» møttes hun og Gabriel på en fest og de innledet en stormfull affære som brått avsluttes da Anna må forlate byen. I «Ravnens time» dukker hun opp i Trondheim igjen, mer kan jeg dessverre ikke røpe.

Han forteller videre om Anna-karakteren at tanken bak var å plassere en sterk og utradisjonell (etter datidens målestokk) kvinneskikkelse i Gabriels «bane».

– En kvinne som står på egne bein, med sine målsettinger, frittalende og en smule romantisk, men på samme tid pragmatisk. Sett fra utsiden er hun jo i tillegg en av «fienden».

– Er forberedt på det meste

At han har tillatt seg å «lefle» med vår forståelse av krigen og det som skjedde i Trondheim, kan føre til reaksjoner.

– Alle som tar valget å skrive, om hva som helst, må være forberedt på det meste når teksten møter leserne. Dersom jeg skulle være redd for negative reaksjoner, så burde jeg kanskje finne på noe annet å bruke tiden min på, sier Ræstad om dette.

Han mener det å tematisere den andre verdenskrig gjennom kriminalromanens format, gir ham anledning til å berøre en del av gråsoneproblematikken under okkupasjonen.

– Selv om det er fiksjon, så er det elementer her som kan bidra til å nyansere deler av vår okkupasjonshistorie. Særlig i forhold til hvordan vår forståelse og oppfatning i dag baserer seg på kunnskap om situasjonen som folk ikke hadde da. Det som virker innlysende nå, var det ikke den gangen, fremholder forfatteren. Som forsøker å tilnærme seg personene i disse bøkene ut ifra hvordan de oppfattet situasjonen mens de sto i det – altså utenfor etterpåklokskapens klare lys.

På spørsmål om hvorfor han skriver seg tilbake til krigstid, svarer han:

– Jeg er sikkert en av mange som ble interessert i krigen ganske tidlig. Min bestefar fortalte mye fra krigens dager og det satte nok tankene i sving. Det tente nok også min lidenskap for historiefaget, noe som medførte at jeg utdannet meg til historiker.