Og nå har 33-åringen vendt hjem til universet hun var med på å skape fra hun var 14 år, der Gåte spiller seg «rundt og over og under og nedenfor den røde tråden» som er folkemusikk.

Denne uken kom det legendariske 2000-tallsbandet ut med «Svevn», deres første studioalbum siden 2004. Gjenforeningen i fjor kom som følge av at broren Sveinung stilte henne det hun kaller «det riktige spørsmålet» på en hyttetur.

Meningen med livet

– Jeg har i alle år blitt spurt. Av naboen på hytta, av naboen til tanten min, til søskenbarnet, moren til datteren min sin venninne, på Rema en lørdagskveld. Jeg freste kanskje litt inni meg, fordi jeg følte det som mas og jeg var ikke klar. Men nå er det hyggelig.

Og spørsmålet hun har fått jevnlig siden 2005, er naturligvis: «Blir det noe Gåte igjen?». Men brorens spørsmål traff hjemme.

– Han spurte hva jeg ville og ønsket med livet mitt, hva som var planen min. Et litt rart spørsmål, men vi er ikke redd for de spørsmålene, vi, smiler Gunnhild Sundli, som på den tiden var på et uvanlig sted i livet til seg å være.

– Jeg har alltid ellers visst hvilken vei jeg skulle gå – selv hvilken sving jeg skulle ta, men det gjorde jeg ikke da. Når jeg svarte, så han på meg og sa: «Men Gunnhild, for meg høres det ut som om du har lyst til å synge i Gåte».

Ville bli vanlig

Søskenparet var sentrale i folkrockbandet. Det startet i 1999 og hadde stor suksess med albumene «Jygri», som kom i 2002 og vant Spellemannpris, og «Iselilja» fra 2004. Året etter var det slutt.

– Vi visste at da vi gav oss var det ikke fordi det ikke gikk publikumsmessig, det var fortsatt stor etterspørsel. Det var andre grunner til at vi sa stopp, sier Gunnhild Sundli i dag.

Etterpå bare «surret og gikk» livet hennes. Først ble hun ble skuespiller på Trøndelag Teater.

– Det var fint og da går tiden veldig fort. Du er på en institusjon der andre bestemmer det du skal gjøre, men du gjør det du trives med. Scenedyret jeg hadde inni meg fikk næring jevnt og trutt, og jeg hadde det bra.

Gunnhild Sundli hoppet av fra teatret da hun ble gravid og fikk andre behov. I stedet begynte hun å studere.

– Jeg ville bli helt vanlig! Jeg har alltid hatt veldig romantiske forestillinger om det å ha en vanlig jobb. Jeg la bort alt som hadde med scenelivet å gjøre, og det måtte nok til, sier hun til NTB.

I et annet liv

Om hvordan det er å være tilbake i Gåte sier hun:

– Det føles utrolig bra å få oppleve det på nytt, i et annet liv. Jeg var så ung første gang, jeg tror jeg har mye større glede av det nå enn jeg hadde da. Jeg hadde ikke så stort perspektiv, hadde ikke opplevd så mye og manglet sammenligningsgrunnlag. Nå får jeg virkelig kjenne på den store forskjellen i det mennesket jeg kjenner meg som nå, når jeg står på scenen. Før var det mer skuespill, man lette mer – «dette tror jeg kanskje de andre vil», sier hun, og legger til:

– Jeg spilte bra, jeg skjønte koden og hva jeg burde utstråle! Mange opplevde meg som en voksen tenåring, en tenåring som «virkelig hadde funnet seg sjøl». Men det er noe helt annet når jeg står på scenen i dag. Den følelsen jeg har nå, er annerledes og ekte, sier Sundli.

Om det å vende tilbake og ta opp tråden, sier hun:

– Hva som gjør at Gåte er Gåte er nesten som å spørre hvorfor du er du. Det vi har skjønt litt, er at Gåte er større enn oss selv. Vi kan ikke være Gåte hver for oss. Vi er Gåte bare når vi kommer sammen.

Noe større

Albumet byr på tre tradisjonslåter og syv nye sanger der Knut Buen har laget tekstene, slik han så vidt var begynt å gjøre da Gåte sa takk for seg i 2005.

– Da vi begynte igjen og tok kontakt, var han bare «ja!». Vi har et mye tettere samarbeid denne gangen, sier Gunnhild og forteller hvordan melodiene kommer til først. Så ringer de Buen, og hun nynner sangen a cappella, og prøver å si noe om følelsene de vil sangen skal by på.

Å være med i «Stjernekamp» i 2016 førte til at gnisten ble tent og «scenedyret» i Gunnhild Sundli våknet for alvor. Kort etter kom broren Sveinungs spørsmål. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

– Om det skal være vakkert, eller sorgfullt, eller inderlig, eller rått. Han forstår intuitivt hva som passer, sier «ok ok ok!». Så går det noen dager og så får jeg en tekst som alltid er like bra. Han har en gave, han kommer med vakre og vise tekster med en liten moral eller tanke bak. Når du er gammel, har du noe. Jeg kjenner på det selv: Man blir litt klokere. Man får mer å komme med.

Men hun er ikke misunnelig: Gunnhild Sundli sier hun aldri kunne skrevet tekster til Gåte.

– Når jeg står der på scenen, er jeg ikke der i kraft av meg selv og mine private historier, det er noe større som skal formidles.

Samarbeidet med Knut Buen, folkemusikeren, hardingfelespilleren, komponisten, folkeminnesamleren, skribenten, rosemaleren og gårdbrukeren fra Jondal, fører til at trønderen Gunnhild Sundli synger på en annen dialekt enn sin egen. Det vil hun mer enn gjerne.

– Det er av samme grunn som mange velger å synge på engelsk: Fordi det er fint å kunne synge på et språk jeg forstår, men som ikke er helt mitt private. Da er det lettere å gå inn i en rolle, skape et univers. Da blir det mer poetisk. Det oppstår noe når man synger på noe annet enn sitt førstespråk. Det blir mer rom for fantasi og undertekst og andre tolkninger.

Gåtes tredje album har fått tittelen «Svevn». Ikke bare fordi en av sangene heter det, men også fordi hun liker selve ordet, sier Gunnhild Sundli:

– «Svevn» er en fin platetittel fordi den inviterer inn til en egen verden; til det som skjer om natten, alt som kan skje i drømme. Man ønsker at musikken man lager skal nå inn i en annen verden, at det skal bli som å se en film.

På albumet «Svevn» var det svært viktig for Gåte at det skulle høres at dette er et band.

-Det blir mindre og mindre med band i dag, færre som spiller live også. Albumet er en kjærlighetserklæring til band, sier Gunnhild Sundli.

Her er Gåte å høre

* 3. november – minikonsert og signering, Platekompaniet, Trondheim

* 15. november – Folken, Stavanger

* 16. november – USF Verftet, Bergen

* 17. november – Rockefeller, Oslo

* 30. november – Studentersamfundet, Trondheim