Erlend Leirdal jobber med tre som materiale og anvender tradisjonelle håndverksteknikker for å arbeide med samtidens kunstuttrykk.

Vi møtte ham denne uka under monteringen av utstillingen ”Skiftninger” som åpner på Trøndelag Senter for Samtidskunst i kveld. Det ble en prat om kunst, natur, usikkerhet og tilfeldigheter. Og noen helt spesielle poppeltrær fra Stiklestad.

– Denne  her skulle egentlig ikke være med, men jeg syntes den passet så godt, forteller Leirdal.

Han pakker ut en skulptur tilsendt fra Liljevalchs i Stockholm, hvor han tidligere har hatt hele skulptursalen for seg selv. Leirdal har stilt ut mer utenbys enn her hjemme de siste årene.

–Hva tror du – skal den henge eller?

Erlend Leirdal planlegger ikke alt. Her er det et objekt fra en utstilling i Stockholm som han vurderer å ha på veggen hos Trøndelag Senter for Samtidskunst.

Leirdal står og vurderer objektene sine sammen med utstillingskoordinator Martin Palmer. Det er to dager igjen til åpning og alt må stemme. Eller må det egentlig det?

Tilbake til naturen
”Skiftninger” er Leirdals første utstilling i hjembyen på 10 år. Utstillingen er i sin helhet laget av poppeltrær fra Stiklestad, og alle objektene er stående, laget for utstilling på gulv. Bortsett fra denne ene som har en helt annen historie.

–Det er en lyktestolpe, og er laget av furu, men jeg har sansen for den. Passer den her kanskje?

Palmer kommer med skrutrekker og borremaskin. Det er hjelp å få. Selv om Leirdal ikke har planen helt klar. Og vi spør: Hva vil han med denne utstillingen?

–Egentlig er det veldig godt spørsmål. Kunst handler om å gripe fast i ingenting. Verden er full av budskap overalt, kunsten er ikke det, sier han. Tydelig og bestemt.

Vi lar utsagnet få henge i lufta litt. Går rundt og studerer de store objektene, skulpturene, alle med sitt eget unike uttrykk, noen i farger, andre mer naturlige.

–Kunsten er vår natur, og jeg synes rett og slett det går til helvete med den ytre naturen! Sånn er det bare.

Han forteller engasjert om hva det er som er viktig, hva han er opptatt av.

–Bare i min natur, som jeg kjenner, så forsvinner jo artene i en rasende fart. Det er masse fiskearter og fugleslag som jeg aldri får vist til gutten min, for de finnes ikke lenger, de er jo forsvunnet. Så jeg tenker at den indre naturen, den har vi. Så vi må bare gå dit og være der, lete opp den.

Mening og eventyr
Han står midt i det nye rommet på Trøndelag Senter for Samtidskunst som har vært stengt i to måneder. Nå er det nymalt og nyoppusset til dørene igjen skal åpne for publikum. Hva vil han formidle denne gangen?

–Hvis du skal gripe fatt i noe helt absolutt konkret sånn, så opphører det å være kunst, for meg i allefall, sier han. Smiler lurt.

Erlend Leirdal i utstillingsrommet på Trøndelag Senter for Samtidskunst i Trondheim. Utstillingen “Skiftninger” åpner torsdag 24.november.

Så du legger ikke en bestemt mening i det du lager på forhånd da?

–Jo, jeg gjør jo det, for jeg har jo titler på verkene mine og sånn, men jeg vil ikke låse ting.

Han vet at det er fullstendig uunngåelig at publikum selv legger sine egne meninger inn i verkene han lager. Og sånn skal det være, mener han.

–Den personen som ikke har egne fortellinger å tilføre de objektene her, har ikke noe utbytte av å se dem heller, det har ingen hensikt. En person som overhodet ikke kommer hit med sine egne eventyr, har ikke noen som helst glede av å se det her! Kanskje de bare blir sur og provosert, sier Erlend.

Modernisme og merverdi
Han viser oss rundt i utstillingen av modernistiske treobjekter, som ifølge ham selv ikke ligner på noe spesielt. En reaksjon som mange publikummere nettopp i møte med den moderne kunsten, ofte uttrykker. Vi går over til å snakke om farger. Om former. Om tresorten poppel, som alle skulpturene er laget av.

–Jeg synes jo at fargene gir dem litt merverdi, litt mere futt. Det blir jo litt annerledes da. Så får resten være opp til dem som skal se dem, sier han stille.

Vi stopper foran den eneste teksten som henger i rommet. Diktet av Paul La Cour (1902-1956) har vært med han lenge, og var også utgangspunktet for denne utstillingen, forteller Leirdal.

–Dette er krigen, alvor, modernisme. Fascinerende, for jeg får ikke helt tak i det, funderer han tankefullt.

I stillhet står vi og leser teksten hver for oss.

–Allikevel er dette diktet noe som står veldig sterkt hos meg. Det forteller noe om slektskapet med naturen på en fin måte, synes jeg.

Trondhjemmer og billedhugger Erlend Leirdal åpner i kveld sin første utstilling i hjembyen på 10 år.

Tilfeldigheter
Han begynner plutselig å le, jeg lurer på hvordan jeg skal formidle alt dette i en tekst. Ta bilder av verk som er tredimensjonale. Fange essensen i verkene som er utstilt, men innser at det får være opp til de som selv kommer og ser. Så jeg lar det ligge. Og spør i stedet om poplene som materiale.

–Det er jo tilfeldigheter ofte som styrer det meste, sier han.

Og forteller om hvordan han fikk et tips om at det fantes en stor mengde poppeltrær på Stiklestad som kanskje han kunne gjøre noe med?

–En bunke trær som jeg kan lage en hel utstilling av. Det passet jo fint. Men så begynte jeg å tenke på hva Stiklestad har betydd i historien. Hva det representerer. Ikke at jeg er så veldig opptatt av den historien, men jeg hadde jo en vag fornemmelse om hva jeg ville gjøre på denne utstillingen. Den heter jo skiftninger, hva innebar det, liksom. Nye kulturmåter, nye handelsmønster, nye måter å gjøre ting på, mer det enn religion, synes jeg.

Trærne som skulpturene er laget av forsvant underveis i arbeidsprosessen i høst, til Leirdals store fortvilelse. En post på Facebook med etterlysning skapte stort engasjement og trærne kom til rette, uten at de som sto bak ble anmeldt.

– Jeg foreslo for politiet å gi dem amnesti til mandag morgen, og slik kom de tilbake, rubb og rake, ler han.

Ingen ble anmeldt og han kunne jobbe videre.

Forandring og forsoning
Med materialer som selv har skiftet hender underveis, og skulpturer som kan virke både voldsomme og lekne, er han nå klar til å vise fram kunstverkene sine for byens publikum. Helt fram til jul har du sjansen til å vurdere selv.

–Halvt års arbeid for tre uker! Mye effort ja. Tungvint måte å lage eventyr på, ler Leirdal og tar seg en røykepause.

Usikkerhet og forandringer og kunsten å forsone seg med det. “Skiftninger” handler kanskje om dette, kanskje ikke.

Og mens vi avslutter innrømmer jeg at jeg ikke helt vet hvordan jeg kommer til å gripe dette an. Og Erlend forteller at han heller ikke har bestemt seg for om han skal henge opp ”lyskasteren” på veggen eller ikke.

–Jeg er ikke sikker på noen ting. Det går ikke an å være det. Hvis man ikke liker usikkerhet så kan man bare droppe å holde på  med dette altså! Det må man bare forsone seg med. Men det er en øvelse ja. Forandring er jo det mange frykter mest. Men kunsten er jo nettopp der for å forsone seg med ting som forandrer seg. Lære seg å leve med forandringene.

Han står og vurderer når jeg sier ha det. Kanskje henger den der på åpningen, kanskje ikke.

”Skiftninger” åpner på TSSK i kveld kl 1900.

Lagre