Solveig har mange oppdrag, og er rutinert opptatt med symaskinen under intervjuet med Trondheim24. Hun får også til å ta noen mobilsamtaler mens symaskinen går. Journalisten får plass på en halv kvadratmeter mellom arbeidsbordene, og kasser med vintage-stoffer.

– Det går an å flytte på de kassene, finn deg en stol, sier Solveig Stoltz Dahle

Datteren til Solveig veksler mellom å synge med i sangene på barne TV på en iPad, og å kjøre sparkesykkel frem og tilbake i lokalet som Tekstilverkstedet deler med platebutikken Todal Musikk & Hermetikk, parykkmaker Ingunn Mosand Schumann, og Syklus.

– Når var det du startet opp Tekstilvekstedet?

– Nja, det har egentlig skjedd veldig gradvis. Det er det som er fint med å ha de mulighetene man har på Svartlamon, her får man leie billig. Man trenger ikke ha en forretningsplan, og søke masse midler for å greie å starte opp. Jeg begynte å leie lagerlokalet her i kjelleren for tre fire år siden sammen med Betty. Da tenkt vi at det bare skulle være hobbyrom og kontor, forteller Solveig.

Begynte som hobbyrom

Solveig forteller at hun alltid har holdt på med søm, uten noen idé om at det skulle bli et levebrød. Tekstilverkstedet begynte som et hobbyrom i lagerlokalet der hun kunne ha symaskin. Etter noen år, i 2018, laget Solveig et enkeltpersonforetak.

– For det er nemlig sånn at når man kan å sy, får man mange spørsmål fra folk som vil reparere dongeribukser som har fått et hull, gardiner som skal legges opp, eller bytte glidelåser på jakker og vesker, forteller Solveig.

Det begynte sakte men sikkert med å reparere og sy for naboene på Svartlamon.

– Etter en stund skjønte jeg at det var et var et behov, og et ønske fra folk om å ta vare på tingene sine og få det reparert. Så jeg tenkte at; ja okey, da kan jeg jo kanskje prøve å tilby det, og ta penger for det, sier Solveig.

Solveig har ikke behøvd å bruke penger på markedsføring. Selv om hun har en FB-side og Instagram, skjer det meste bare via jungeltelegrafen.

–Det har ballet på seg etterhvert, også fikk jeg mulighet i et større lokale her. Nils Todal flyttet inn med platebutikken, og vi tenker at det er mange flinke folk på Svartlamon som lager ting de har lyst til å selge. Så vi håper at det skal bli utsalgssted for både Svartlamo-merge, og ting som folk lager her på Svartlamon, forteller Solveig.

Datteren blir lei seg for at det er en pus som er annerledes på barne TV, og Solveig må trøste henne.

– Det er ikke bare-bare å starte opp eget samtidig som man har små barn, sier Solveig.

Film og teater

Solveig har mye forskjellige oppdrag i tillegg til private reparasjoner og tilpasninger.

– Jeg har også etterhvert fått litt kostyme innenfor film og teater. Nå syr jeg kostymer til en film som skal spilles inn på Frøya i september. Jeg har jobbet flere ganger med film her i Trondheim.

Ingunn lager parykker til filmen som skal spilles inn på Frøya. Hun bor i et kollektiv på Svartlamon, går på kunstakademiet i Trondheim og har verksted der.

– Da skolen ble koronastengt fikk jeg være her. Det er jeg veldig glad for, for her er det et sosialt. Jeg har heller ikke plass til å jobbe hjemme i kollektivet der jeg bor, forteller hun.

– Filmmiljøet i Trondheim er ikke ekstremt stort akkurat, så det er ikke så mange om beinet kan man si. Det fint at vi som holder på med det kan samarbeide, sier Solveig.

Solveig og Ingunn har det travelt. De må lage ferdig bestillingene de skal pakke, og reise til filminnspillingen på Frøya med.

Forbrukersamfunnet og gjenbruk

Solveig forteller ar hun blir glad av å holde på med søm. Det med å reparere er en meditativt eksistensiell greie som har overføring til andre deler av livet, mener Solveig.

– Det med å ta vare på ting, reparere ting, at ting kan ha et naturlig forfall uten at vi stritter så mye mot det. Vi tenker at ting ikke skal bli gamle, vi skal ikke bli gamle. Alt skal liksom være udødelig og uendelig hele tiden, men det er det jo ikke, sier Solveig.

– Det er forgjengelig?

– Det er forgjengelig, og i endring hele tiden, ikke sant. Ikke for det, man trenger ikke bli alt for dyp heller, men jeg tenker at det er en slags trening også, at vi blir flinkere til å ta vare på tingene våre. Det gjelder både klær, møbler, elektronikk og alt rundt oss. Vi blir flinkere til å gi det omsorg og vedlikehold. Reparer når det blir ødelagt, det kanskje gjør at vi blir flinkere til å gjøre det med oss selv også, og hverandre, og naturen, dyrene, plantene, og alt. Jeg tror vi kan ha veldig godt av å ikke bare distansere oss så veldig fra både ting og dyr og klær og alt vi har rundt oss. Nå kan man ikke komme til meg med mobil med knust skjerm, eller syke dyr da, men jeg vil bidra med klesbiten, for det er det jeg kan. Jeg håper at det blir mer vanlig å ha færre ting som man er glad i, og som man tar vare på, og har litt lenger, sier Solveig.

Redesign

– Holder du på med redesign?

– Ja litt, men det er vanskelig å tjene penger på å produsere ting på forhånd, som man ikke vet om man får solgt. Man bruker mye tid på å sy noe man ikke vet blir solgt. Det er bedre å sy på bestilling, så det er betalt arbeid, sier Solveig.

– Får du sånne bestillinger?

– Ja men, ikke så mye klær egentlig. Men andre ting som å sy duker og gardiner, og litt sånn. Når jeg jobber med kostymer, så er det både å reparere og gjøre om på klær som allerede finnes, men også sy fra bunnen av.

Livet som selvstendig næringsdrivende

Solveig kan ikke leve hundre prosent av Tekstilverkstedet ennå, og må ha andre jobber i tillegg for at det skal gå rundt.

– Men jeg hadde aldri hatt denne muligheten om jeg ikke hadde bodd på Svartlamon. Vi får jo ganske billig husleie her, som har gjort at jeg har muligheten til å gjøre det sånn gradvis. Jeg hadde symaskin og endel stoffer fra før. Jeg har ikke vært nødt til å låne penger, og har ikke hatt noe startkapital. Jeg vært delvis arbeidsledig, og har hatt en viss økonomisk trygghet i dagpenger også. Det varer ikke evig det heller, men da har man mulighet til å starte opp sakte, og bygge seg opp en kundemasse, så det går an å leve av det etterhvert, forteller Solveig.

Det er ikke enkelt å være selvstendig næringsdrivende. Det er mye arbeid med arbeidsgiveravgift, pensjon, moms og skatt. Og det blir vanskelig om man mister inntektsgrunnlaget.

– Om du har hatt inntekt som selvstendig næringsdrivende, er det ikke grunnlag for dagpenger. Det er ikke laget for å være en liten bedrift på den måten. Men du kan ha forsikringer for om du blir sykemeldt, og man kan selv spare pensjon, og legge av feriepenger, forteller Solveig.

Egen praksis til fagbrev

Solveig er dedikert til faget sitt. Tekstilverkstedet kan være praksis til å kunne gå opp til en fagprøve, eller svennebrev på kostyme, eller kjole- og draktsøm.

– Jeg tok jeg design og tekstil på VG skole. Det er yrkesfag, og da skal man gå et år på skole, og to år i lære. Det var synd at det ikke fantes noen lærling-muligheter på den tiden jeg skulle ha vært lærling, for det hadde gjort det mye enklere for meg. Det er alltid mye letter å få jobb hvis du har et eller annet papir. Kanskje jeg får meg et fagbrev en gang, sier Solveig.

Tekstilverkstedet kan bli en slags praksis, eller relevant erfaring, men da må hun jobbe enda litt lengre, og få mer erfaring, før hun kan gå opp til fagprøve.

– Det er mulig, og det kan være fint å ha. Et papir er bare et papir, men man kan kunne mer eller mindre enn hva det papiret viser, sier Solveig.

Tilbake til 50-tallet

Moren til Solveig er innom å henter barnebarnet sitt. Det er tydeligvis det mobilsamtalene har handlet om.

– Det er veldig greit å ha en mamma rett i nærheten, som kan hjelpe meg med sånne ting som handler om barna. Jeg har en mann som jobber skiftarbeid på teateret, og da går det ikke alltid opp med barnehage og skole, og henting og bringing, og passing, og legging, og alt det der. Det er helt suverent å ha en mamma som i nabohuset som stiller opp. Det er nesten litt sånn gammeldags, tenker jeg, sånn som de hadde det i gamle dager da alle bodde på samme gården, og foreldrene bodde i kårhuset og hjalp til med ungene, sier Solveig.

– Blir det litt sånn 50-tallet?

– Ja, jeg er helt imot de gammeldagse strukturelle kjønnsrollene der far forsørger familien, og mor lager kjøttkaker. Jeg lager ikke mat, det er samboeren som lager mat. Men det er noe som er fint med det gammeldagse også, som det å involvere besteforeldre. Jeg er heldig sånn sett, som har mamma og pappa som bor på Svartlamon, som kan hjelpe til. Det er ikke alle som har det sånn. Jeg vet ikke om dette hadde fungert, sånn som nå når hun har blitt syk og ikke kan gå i barnehagen, om jeg ikke hadde hatt besteforeldrene. Det er veldig fint å kunne ta henne med seg hit, men så kommer det en besteforelder og tar over etter en stund. Ellers hadde jeg vært nødt til å være hjemme hele dagen.

Trives som lokal sydame

Det var veldig fint når en nabo kom innom her i går med sengetøy og duker fra sin gamle hytte. Han ryddet ut der, og fant noen gamle stoffer, da tenkte han på meg, sier Solveig, og blar fornøyd nedover i bunken med vintage-stoffer fra forskjellige ti-år.

– Det blå er jo helt fantastisk! Så det er hyggelig at det er blitt sånn. Det var en annen dag også, som det stod en pose der fullt med garn, jeg stikker, og stopper også. Med en gang det er noe tekstilgreier som noen vil gi bort, så tenker dem på meg. Det er fint å være den lokale sydamen, ler Solveig.

Solveig avslutter med å si at hun synes det er veldig fint å få lov til å fikse ting for folk.

– Jeg er veldig glad for at folk har så lyst til å gjøre om på, og fikse på det som er ødelagt, og ta vare på tingene sine.