Sjakkens historie startet i India på 500-tallet, der det var kjent som Chaturanga. Dette var et brettspill for fire spillere, basert på de fire divisjonene i den indiske hæren: infanteri, kavaleri, elefanter og stridsvogner. Hver brikke hadde unike trekk som la grunnlaget for moderne sjakk. Spillbrettet ble malt i ulike farger etter hvert som spillet migrerte vestover.

Fra India til Norge

Første stopp langs sjakkens reise fra India til Norge var Persia, der spillet ble foredlet og forvandlet til et spill kalt Shatranj. Det var i denne varianten at konseptet sjakkmatt, fra persiske «Shah Mat» (som betyr «kongen er hjelpesløs») dukket opp. Disse og andre nye spillelementer ble deretter spredt over hele Nord-Afrika og Spania på 800-tallet, med islamske erobringer.

Etter at europeerne ble introdusert for sjakk, ble det raskt et spill assosiert med adelen. Krigførende europeere gjorde betydelige endringer i spillet, og introduserte en mektig dronning og en kvikk løper i løpet av 1400-tallet. Det var disse endringene som la grunnlaget for spillet vi i dag kaller sjakk.

Men, spillet var fremdeles desentralisert. De første moderne reglene ble etablert først på 1800-tallet. De første trekkene som ble standardisert var at bondens kunne rykke frem to ruter i første trekk, samt rokkering og «en passant». På 1800-tallet fikk vi også den første offisielle sjakkturneringen, som fant sted i London i 1851 og som ble vunnet av Adolf Anderssen.

Konkurranseelementet i sjakk blomstret, og stor popularitet førte til det første offisielle verdensmesterskapet i sjakk i 1886. Det ble vunnet av Wilhelm Steinitz, som slo Johannes Zukertort. Fra da av var ikke sjakk lenger bare en morsom hobby; det ble et verktøy for politisk ydmykelse.

Den kalde krigen ble utkjempet på alle fronter, inkludert i idretten. Idrettsutøvere fra Sovjetunionen og USA gjorde alt for å slå hverandre, og de tok til og med steroider for å oppnå målene sine. Men, i 1972 hadde sportsfans mest fokus på sjakklegender, og ikke løpere og vektløftere. Fischer-Spassky-kampen var selve symbolet på sportsdrama i 1972, og dette partiet symboliserte en ideologisk kamp mellom USA og Sovjetunionen. Amerikanske Fischer vant, og spådde dermed utfallet av den kalde krigen.

Det er et merkelig sammentreff at Magnus Carlsen, Norges store sjakkmester, ble født på tampen av den kalde krigen. Han ble født i Tønsberg den 30. november 1990. Han viste et eksepsjonelt talent for sjakk, og ble stormester i en alder av 13 år. Med det tok han også tittelen som den yngste stormesteren i sjakkens historie. Carlsen skilte seg ut med sin dype forståelse for spillet, eksepsjonelle hukommelse og evne til å utmanøvrere motstanderne. Disse ferdighetene gjorde det mulig for ham å vinne verdensmesterskapet i sjakk i 2013.

Den mørke siden av sjakk

Sjakk har i lang tid vært knyttet opp mot gambling. På 1700- og 1800-tallet ble spillet ikke bare brukt som en intellektuell kamp, men også som en tippeaktivitet. Sjakklubber over hele Europa og Amerika la til rette for plassering av spill, noe som tiltrakk tilskuere som også ville tippe. Når penger sto på spill, som i klassiske kortspill, ble kampene mer spennende, samtidig som de ble betydelig farligere.

Den intellektuelle eliten i Europa samlet seg i kaffehus gjennom 1700- og 1800-tallet. Disse kaffehusene var ikke bare et sted for debatter og dype, intellektuelle diskusjoner, men det var også perfekte lokaler for sjakk. Små konflikter ble ofte løst gjennom spontane sjakkpartier organisert av stamgjester. Men, ethvert regelbrudd eller mistanke om juks ble møtt med represalier. Disse kunne være milde, som å bli utestengt fra kaffehuset i én uke, men andre endte opp med å bli blodige. Sistnevnte gjaldt spesielt når det stor penger på spill, og kaffen ble supplert med sterkere saker. Det kan kanskje virke litt dumt, men det var ganske vanlig med fysiske kamper som resulterte i tap av en tann eller to.

Sjakkgambling ble slått ned på av sjakkorganisasjoner og andre sosiale grupper som hadde etiske bekymringer rundt dette. I tillegg til at folk gamblet med penger de hadde jobbet hardt for å tjene, kunne det også føre til riggede kamper og dermed manipulerte utfall. Hvert parti var relativt raskt gjennomført, ofte sammenlignbart med hastigheten i moderne crash-spill, og mye penger kunne dermed bytte hender svært raskt.

Moderne problemer og moderne løsninger

Mange synes det er morsomt med juks i sjakk, spesielt med tanke på at dette er et ferdighetsspill. Men, de som ønsker å jukse vil alltid klare å finne en innovativ måte å gjøre det på. Sjakkspillere bruker ulike verktøy, som øreplugger og fysiske impulsgeneratorer for å motta instruksjoner, i tillegg til små, psykologiske triks.

Men, la oss se nærmere på et langt enklere triks. På internett er det mange konkurransebaserte sjakknettsider der du kan klatre på sjakkrangeringen ved å slå andre spillere. Et innovativt triks som noen spillere bruker, er å åpne et parti sjakk mot en datamaskin og sette datamaskinens vanskelighetsgrad til stormester. Deretter gjentar de bevegelsene til sin menneskelige motstander og ser hvordan datamaskinen reagerer. Deretter brukes datamaskinens valg til å gjøre et best mulig trekk i enhver situasjon.

Sjakkens verden har flere lag, og er fremfor alt uforutsigbar. Et ydmykt spill som alle kan mestre på få minutter står i sentrum for massevis av kontrovers, innovasjon og underholdning. Ingen vet hva fremtiden bruker, men jeg er sikker på at de vil inspirere flere nettsider som denne til å rapportere om siste nytt innen sjakkunderholdning.