– Nei, nei, nei, dette er ingen «avskjedsturné»! Det viktige er adjektivet «long», at det er en laaang turné, sier Ian Gillan til NTB og røper hvordan turnénavnet fremkom:

– For noen år siden hadde bandet et dårlig år helsemessig, der noen skadet seg og andre var syke. Jeg tror det var manageren vår som spurte om vi skulle sette sluttstrek, siden det var så mye galt med alle. Vi svarte «ja, jo, kanskje det, kanskje du har rett», og ideen festet seg – også hos plateselskapet og managementet og alle, forteller Gillan:

– Men da tiden begynte å nærme seg for turneen, hadde alle det bedre, skadene var leget og ingen var syke mer, så vi tenkte «kanskje vi skal holde på litt lenger?». Derfor understreker vi «long», så holder vi slutten åpen!

To-tre år til

Og ikke nok med det: Under innspillingen av de siste to platene, årets «Infinity» og forgjengeren «Now What?!» fra 2013, har rockeveteranene hatt det så gøy at Ian Gillan også lover en ny plate – bare turneen er over.

– Bob Ezrin, som har produsert disse to siste, sa «dere er gale om dere ikke lager en plate til». Det er så mye livfullhet og retning som har kommet tilbake i måten vi har spilt dem inn på. Sangene er mer åpne med rom for spontanitet, siden vi spilte dem inn naturlig i studio – mer likt slik vi er på scenen, sier Gillan, og legger til: – Jeg tenker at vi ser for oss to-tre år til.

For det er ikke gjort i en fei når Deep Purple-maskinen ruller seg i gang.

– Vi har Skandinavia, Storbritannia og Sør-Amerika frem til jul, før vi tar en ferie fra turnélivet til mai. Vi blir nok på landeveien mesteparten av året. Kanskje skriver vi nye sanger innimellom, begynner å spille inn på ny i 2019, for så å gjøre det ferdig i 2020 eller 2021, skisserer han opp.

– Vi er egoistiske

Deep Purple har klart å fornye publikummet sitt, og har mange fra 18 år og tidlig i 20-årene.

– De har energien, men jeg setter alle i publikum høyt, også de som har vokst opp med oss, sier den nå 72 år gamle Ian Gillan, som gladelig synger ut at han ikke har noen anelse om hva som skjer i musikklivet i dag, og «absolutt ikke» har noen synspunkter.

– Vi i Deep Purple er veldig egoistiske – vi tar sikte kun på å tilfredsstille oss selv. En av reglene vi laget tilbake i 1969, er at det siste vi ønsker å gjøre, er å bli moteriktige. Det er viktig ikke å være det: For er du moteriktig et år, er du ikke det året etter. Vi bestemte oss for ikke å ta kommersielle hensyn. I bandet har vi folk som har bragt inn orkestrale komposisjoner, blues, folk – og humor. Alt det inngår i musikken vår. Det eneste vi er opptatt av med en plate, er om vi selv liker den eller ikke. Og så krysser vi fingrene og håper at i det minste noen i publikum liker resultatet.

– Innlysende

Ian Gillan sier han gleder seg til å spille konserter i Norge. Ikke bare fordi bandet har et trofast publikum: Han har også «gode, gamle venner» her.

– Hva skal dere spille?

– Det finner vi ut når Ian Paice skriver settlistene! Han sier hva vi skal gjøre, for det meste. Det liker han å gjøre, humrer Gillan og tilføyer: – Selv om det er ganske innlysende hva vi må spille. Men det er tekniske ting som må i boks: Tempo, keys. Det er ingen leder i Deep Purple, så noen må gjøre det. Vi snakker om det i 30–40 sekunder, og så er det greit, hevder han og tilføyer:

– Alle snakker om settlister. Men det er dynamikken og teksturen i konserten som er viktigst. Settlisten holder orden på dem bare. Du må velge mellom nytt og gammelt materiale, og så er det de løse elementene som du ikke kan forberede – improvisasjonene, som er det som gjør det fortsatt spennende, sier Gillan, og gir sin typisk britiske hyllest til bandets instrumentalister.

– De er ikke så ille, er de vel?

De andre bråker

Men henge med sine bandkolleger før konsertstart, vil Ian Gillan ikke. Til det bråker de for mye. I stedet har han egen garderobe, og tilbringer den siste timen før konserten i fullstendig stillhet.

– Jeg kan ikke fordra den voldsomme, følelsesladde stemningen før en konsert, når energinivået går i været for tidlig, med spenningen og småpraten og alt som skjer. For meg er det distraherende, jeg trenger å finne fokus i stillhet. Jeg bare kontemplerer og er stille. Ikke bare i tankene, men også fysisk. Etterpå går jeg kort inn til de andre karene og lar energien bygge seg opp naturlig.

– Hvordan er det å gå ut på scenen, etter så mange år?

– Det er et bein foran det andre, som alltid, svarer Gillan tørt, før han medgir at han er svært fascinert av det han kaller «en eksplosjon av energi» i samspillet mellom band og publikum.

Guttesopran

Som yngre brukte han «svært mye tid» på å meditere.

– Det var for å klare å endre innstillingen min til livet og få kontroll over mine egne vaner. Nå er jeg i en konstant meditativ tilstand, som betyr at jeg for det meste er i balanse.

Ian Gillan er altså stemmen i bandet, og forteller at han synger naturlig – i riktig toneart.

– Jeg har sunget siden jeg var barn, jeg vokste opp med musikk: Bestefaren min var sanger, onkelen min jazzpianist, og selv var jeg guttesopran i kirkekoret. Så ble det rock’n roll og blues da jeg var 16 år. Jeg har alltid sunget, og jeg synger mye. Det er nøkkelen: Bruk stemmen din så mye du kan. Det er et sårbart instrument, særlig når du blir eldre. Å fortsette å jobbe er svaret, sier han – som for lengst er over pensjonsalderen.