PS. Du kan kjøpe dokumentarfilmen Newtopia til halv pris ved å følge link nederst i saken. 

Trondheim 24 møter Audun Amundsen på Svartlamon der han nå bor:

– Jeg ble så involvert at jeg ble en del av filmen selv, det var uungåelig, fastslår Audun.

Dokumentaren Newtopia rakk akkurat å ha norsk premiere før koronaen slo til. Den ble vist for fulle saler under filmfestivalen Kosmorama i Trondheim i mars, og ble valgt ut til å være åpningsfilmen på Millennium Filmfestival i Brüssel, som måtte avlyses på grunn av pandemien.

Newtopia har også fått internasjonal oppmerksomhet og stod på plakaten til en rekke festivaler. Magasiner over hele verden har skrevet om Newtopia. Nå håper han at mange vil kunne se filmen selv om den ikke ble vist på filmfestivalene i vår.

– Senest idag, så jeg en artikkel om filmen i The Guardian, i Kina er det artikler, og i Polen. Så hadde jeg et radiointervju med en Irsk radiostasjon, forteller Audun.

Tilberedning av hovedføden som kommer fra sagopalmen.

– Dere ble kompiser, du og sjamanen?

– Ja, på en måte ble vi nok det. Det er 16 år siden jeg traff sjaman og medisinmann Aman Paksa som bor langt inne i jungelen på en øy i Mentawai i Indonesia. Da jeg først møtte han, levde de uten elektrisitet, de hadde ikke penger, eller noen av de moderne hjelpemidlene vi har. Jeg ble så utrolig fascinert av det livet de levde. Vi holder selvfølgelig kontakt, også etter at filmen ble ferdig for verdenspremiere, svarer Audun.

Eventyret startet da Audun mistet flybilletten tilbake Norge, og fortsatte å backpacke i Sørøst-Asia. Nedover mot Sumatra fikk han høre om et folk som levde langt inne i jungelen på en øy i øygruppen Mentawai. Audun reiste en tolv timers båttur over havet fra byen Padang i Sumatra til Mentawaiøya.

annonse

Drømmestart for Norges lengste festival og høydepunktene står i kø

– Jeg bestemte meg for å oppsøke dem, og fikk noen til å ta meg med i en kano, så langt oppover elva man kunne komme. Da elva tok slutt og vi gikk ut av kanoen, kom sjamanen Aman Paksa gående mot oss. Heldigvis smilte han og jeg så at han var vennlig. Han kunne litt indonesisk, jeg kunne litt indonesisk, men vi kommuniserte stort sett med kroppsspråk. Jeg ble værende hos han og familien hans i en og en halv måned. Da var det slutt på pengene, og jeg måtte reise tilbake til Norge og møte realitetene igjen, forteller Audun.

Aman Paksa og Audun på en av de mange turene i jungelen, i ly for regnet under store palmeblader.

Dokumentarfilmen ble et livsprosjekt

Etter fire år bestemmer Audun seg for å reise tilbake til Mentawaiøya for å lage dokumentarfilm om sjamanen og klanen hans. De neste tre årene, lever Audun sammen med Aman Paksas familie og dokumenterer det tradisjonelle livet i jungelen. Underveis skjedde det store forandringer. Indonesiske myndigheter ville ha urbefolkningen ut av jungelen og plasserte dem i landsbyer. I Newtopia forteller Audun om det enorme kulturelle paradigmeskiftet Aman Paksa og hans folk gjennomgår på bare ett tiår

– For å gjøre historien kort, så ender det med at Aman Paksa spør meg om jeg kan ta han med til byen for første gang i livet hans. Han kommer til byen og oppdager at verden er mye større og mer kompleks enn det han hadde trodd. I 2016 dro vi også til hovedstaden i Indonesia Jakarta, som er en utrolig svær by med masse kaos. Aman Paksa opplevde å bli fristet av det moderne livet, penger og ting forteller Audun.

Aman Paksa og Audun på en av de høyeste skyskraperne i Jakarta. 

Press på urbefolkningen

Mange har spurt Audun om det var han som forårsaket denne fristelsen, siden han tok Aman Paksa med til byen. Men dokumentaren forteller også historien om presset fra indonesiske myndigheter og indonesere om å tilpasse seg det moderne livet:

– Mange av mekanismene ligner på hvordan vi behandlet samene i sin tid. Myndighetene vil ha dem ut av jungelen for å bli endel av samfunnet og innordne seg økonomien basert på penger. De utsettes for et veldig press, forteller Audun.

Trehogging- og palmeoljeselskaper kommer stadig nærmere urbefolkningens leveområder på Mentawaiøyene. Aman Paksa og folkene i jungelen er skjermet i et Unesco-område. Det er et vernet område for de som har levd isolert over lang tid.

– Mye er skjedd bare på de 16 årene jeg har vært sammen med dem. De har gått fra et liv uten strøm og penger, til å bruke mobiltelefoner og bankkort. Den nye generasjonene vil ha noe annet. Man kan nesten si at kulturen utrydder seg selv innenfra, i tillegg til presset utenfra, forteller Audun.

I dokumentaren følger vi Aman Paksa som blir eldre etterhvert som tiden går, også kameraene blir bedre. Auduns utviklingen er også med, han får Facebook og Google Maps etter hvert.

– Enorme endringer. skjer på kort tid, og Newtopia handler mye om det. Nå kan jeg faktisk ringe Aman Paksa. Hvis jeg er heldig, befinner han seg innenfor et område med dekning, de har fått mobilmast på øya, forteller Audun.

– Jeg har fanget hele paradigmeskiftet på film. Da de skiftet ut gjørmestien med betong, skiftet ut padleårene med motor, og da de begynte å bruke penger. Jeg var med og filmet hele prosessen, samtidig ble jeg en del av filmen. Det hendte at Aman Paksa tok kameraet og filma meg. Det ble et merkelig «landskap» mellom Aman Paksa og meg under filmingen, forteller Audun.

– Newtopia er annerledes innen dokumentarfilmsjangeren?

– Ja, det er den jo absolutt, vil jeg si. Vanligvis produseres ikke slike dokumentarer fordi det er altfor kostbart. Det er ikke en dokumentar som er laget omkring et tema, det er et livsprosjekt. Det er også et historisk dokument, i og med at det jeg har dokumentert forsvinner om noen år. Det kommer aldri til å kunne bli filmet igjen, sier Audun.

Nå har Newtopia fått støtte fra Norsk Filminstitutt og Kulturrådet:

– Økonomisk sett er det jo en helt idiotisk filmproduksjon. Samtidig har jeg fått mange venner og kontakter. Sjela er blitt halvt indonesisk, og jeg har lært tre språk i løpet av den tiden jeg har tilbragt der. Jeg har kontakter i hele Indonesia, fra høytstående politikere, sekretæren til presidenten, gangstere, og folk som Aman Paksa, som bor langt inne i jungelen. Det er noe som ikke kan måles i penger, smiler Audun fornøyd.

Newtopia engasjerer

Audun får meldinger hver dag av folk som har sett filmen, og med stor begeistring takker for at han har laget den. Audun er veldig glad for at folk kjøper filmen fra nettsiden Newtopia, fordi 50 prosent av salget går til Aman Paksas folk. Mange gir også donasjoner, der 100 prosent går til prosjektet.

– Det er morsomt å se at filmen engasjerer, og gir folk tanker som de overfører til sine egne liv. Det er deilig at en dokumentarfilm kan være med å gjøre en forskjell, smiler Audun.

Ofte lages dokumentarer til konsum av filmskaperne som har deadliner. For å kunne selge filmene må de appellere til et stort publikum.

– Jeg tenker at når folk vil gi donasjoner og engasjerer seg, så har Newtopia klart å sette i gang noe mer enn at folk bare har sett en film og synes den er bra. Det lages jo mye bra dokumentar, sier Audun.

Newtopia gir tilbake

Audun ser det som en selvfølge at Newtopia skal komme folkene i filmen til gode:

– Jeg synes det er fint at Newtopia kan bevege folk, og samtidig gi noe tilbake til de som er med i filmen. Det er det jeg prøver å få til.

– Føler du at du har tatt noe fra dem?

– På en måte så gjør jeg jo det, men samtidig har jeg vært der så lenge. Vi har blitt venner, de betrakter meg som endel av klanen, og Aman Paksa referer til meg som sønnen sin. Når jeg skal reise ned dit nå, så er det jo for å være sammen med han og kafé-eieren Bang Id, han snakket jeg med senest i går. Jeg følger nøye med på situasjonen de er i, for jeg er redd for at koronaen skal komme helt inn til det indre Mentawai, og det kan bli katastrofalt. Så langt er de heldigvis trygge, sier Audun.

Ute i jungelen for å spise den fantastiske peigufrukten.

Fanget mellom tradisjonell livsstil og modernitet

– Når Aman Paksa har sett byen og opplevd det moderne livet, har han funnet ut at det ikke er noe han klarer å håndtere, eller være en del av. Det ser man av reaksjonene hans i filmen, sier Audun.

Audun har fanget mange fine situasjoner på film, hvordan Aman Paksa resonnerer, og hva som skjer rundt han. Aman Paksa har endret mening om hvordan han mener at framtiden til sønnen skal være. Han ønsker å gi han skolegang, slik at sønnen kan få velge selv hva han vil for sin framtid. Med en utdanning vil ikke sønnen bli sett ned på, eller tråkket på av andre indonesere. Inntektene fra Newtopia kan også hjelpe Aman Paksa med å konsentrere seg mer om det tradisjonelle livet han og klanfolket har levd før.

Auduns plan, er å bruke noe av pengene til å ta med Aman Paksa og klan-vennene, til den nærmeste byen på fastlandet Padang. Der de i 2010 laget et prosjekt, hvor de bygde et tradisjonelt hus på en student-kafé.

– De husene holder på å forfalle nå. Om jeg finansiere det prosjektet, så de kan tjene penger. Med hjelp av de pengene, kan de bygge nye tradisjonelle hus i jungelen. Da kan de komme seg bort fra landsbyene som regjeringen har satt opp for å få dem ut av jungelen. Ønsket til Aman Paksa er å kunne opprettholde det tradisjonelle livet, forteller Audun.

– De står mellom barken og veden: Skal de fortsette det tradisjonelle livet, eller skal de inn i den nye økonomien som er basert på penger? Og det er veldig vanskelig å kombinere de to livsstilene, konstaterer Audun.

Nå som området er vernet som et Unesco-område, er de eldre viktige kulturbærere. Det er viktig at livsstilen i deres kultur kan bli ført videre, før de blir borte, ifølge Audun:

– Det er veldig viktig, fordi mange i den yngre generasjonen vokser jo opp i landsbyene isteden for å vokse opp i de tradisjonelle husene lengre inn i jungelen, sier Audun.

Lucky Strike

Audun jobber nå med å samle inn nok penger, så han kan reise ned og fortsette med prosjektet de begynte i 2010. Da bygde de tradisjonelle hus, som en student-kafé i byen Padang på fastlandet i Sumatra.

Sigarett-giganten Lucky Strike, kom til kafé-eieren Bang Id med tilbud om at Lucky Strike skulle pusse opp kaféen mot at hele kaféen skulle se ut som en sigarett-reklame.

– Det er jo helt sykt at store firmaer forsøker å utnytte situasjonen. Om vi kan lage prosjektet med tradisjonelle hus isteden, så kan vi avslå Lucky Strike. Nå skal vi restaurere med pengene fra filmen, forteller Audun.

Fair trade og kulturutveksling

Student-kaféen ligger ved et stort universitet og blir brukt av flere hundre studenter hver dag. De fikk avverget sigarettprodusentens planer. Istedet bygde Aman Paksa og hans klanvenner de tradisjonelle husene. Det er nå ti år siden.

Inntektene fra Newtopia skal lønne Aman Paksa og klanen slik at de kan restaurere taket på student-kaféen. Det er et bærekraftig prosjekt med bruk av økologiske materialer. I tillegg skjer det kulturutveksling mellom studentene, lokalbefolkning i Padang og mentawaierene. Det blir også et fair traide-prosjekt. Mentawaierene som bygger får godt betalt, slik at de kan bruke pengene til å bygge sine tradisjonelle hus lenger inne i jungelen og sikre sitt tradisjonelle liv.

Aman Paksa sørger over de døde.

– Når korona er over skal jeg dra nedover igjen, sier Audun.

Student-kaféen besøkes også av naboer og folk i byen:

– Da stammefolk fra Mentawai kom til byen på fastlandet å bygde tradisjonelle hus, begynte naboer og folk rundt å snakke med dem. Det tar over en måned å bygge de tradisjonelle husene, så de lærte stammefolket å kjenne. Da ble jo forholdet i mellom dem helt endra. De begynte å skjønne at de faktisk var ganske kule. Og stammefolkene begynte å tenke at han med kafeen han er jo kul, og de har fortsatt kontakt den dag i dag. Det har så mye å si for forståelsen av hverandre, forteller Audun.

Verdien av resursene

– Newtopia reiser en rekke spørsmål om hvordan er det å leve i jungelen, og hvordan framtiden ser ut for urbefolkningen og hvilken levemåte som er riktig. Hvordan skal vi egentlig skal ha det? Og hvordan ser framtiden ut?

– Det er kult at folk kan stille seg de spørsmålene, for de er veldig aktuelle. Man kan reflektere over det som skjer, og over at vi på en måte har mistet kontrollen selv også; over internett og økonomien.  Man kan kjenne seg veldig godt igjen i reaksjonsmønstrene til Aman Paksas folk, sier Audun.

– Det er ikke lett det livet de lever. Men samtidig har de en enorm ro og harmoni. De er i naturen, er veldig glade, det er lite krangling, og de klager ikke. Det er et velfungerende samfunn med likhet mellom folk. Ingen er fattigere, eller rikere. Det er et fungerende demokrati og et rettferdig samfunn. Arbeidsdagen er i gjennomsnitt tre timer. Det er mye sosialt med å bare tusle rundt i skogen, ifølge Audun.

Sjamanritualer og fordrivelse av onde ånder.

– De har mange fine kvaliteter. Om vi har mulighet, kunne vi inkludert noen av de prinsippene i vårt moderne samfunn. Om man ser for seg hvordan vi har bygd opp vår økonomi. Den er jo et system som vi har mistet kontrollen over. De har en økonomi de også, men den er ikke basert på penger. De bytter ting. For eksempel, hvis Aman Paksa skal lage seg et hus, så gir han bort slaktegris, gir bort trær, og kanskje et landområde. Og får hjelp, fra andre i klanen og fra andre klaner, til å bygge huset. Den tiden det tar Aman Paksa å komme opp til samme nivå som han var før han bygde huset er mye kortere enn det tar for oss å betale ned huslån i Norge. Det er en fungerende økonomi der ting har en verdi. Det er veldig interessant akkurat det der, å leve av det du har, og erfare hvilken verdi resursene har, sier Audun.

En typisk verdifull «valuta» kan være et stort durian frukttre, som lever i årevis. Et sånt tre, kan for eksempel byttes med giftemål, eller inngå i store transaksjoner. Treet går da kanskje inn i en annen klan, og igjen, byttes bort til enda en klan. Etter 20 år, kan treet komme tilbake til den opprinnelige klanen igjen. Det har en grad av balanse i seg, ikke i form av tall og nummer, men at man har en slags felles forståelse over hva ting er verd, ifølge Audun.

Bai Paksa, kona til Aman Paksa tester den nye vannkrana.

– Et viktig element i urfolkets økonomi, er at et tre kan bare bli så stort som det blir, en gris kan bare bli så stor som den blir, og det kan også være begrenset hvor mange griser man kan ha muligheter til å fôre opp. Økonomien har en begrensning som gjør at det ikke går over styr. Det som skjer oss over hele kloden, er at vi har funnet måter å masseprodusere ting på som utarmer jordas ressurser. Vi genmanipulerer, og vi lager monokulturer som ikke er bærekraftige, og som også blir veldig sårbare hvis det skjer noe. Denne prosessen er så smått begynt også i deres områder med innføringen av forskjellige nye levemåter. Det å bo i små landsbyer, og kanskje bruke mer dyrking, altså delvis jordbruk, og det forandrer jo strukturene i samfunnet. Og så er man inne i en miniutgave av det rotteracet vi befinner oss i, sier Audun.

Newtopia er midlet og ikke målet

– Så det er ikke for å reise verden rundt og høste berømmelse for filmen at du gleder deg til koronaen er over?

– Nei! Jeg har ikke tenkt så mye på det, egentlig. Jeg har tenkt mest på at jeg bare skal nedover. Jeg er opptatt av å få litt inntekter, så jeg kan fortsette med prosjektene. Men jeg har jo også lyst til at så mange som mulig skal få se filmen, det er jo klart, sier Audun.

Mentawaiøya

På Mentawaiøyene bor det over 70 000 mennesker med 14 mennesker pr kvadrat kilometer, nesten det samme som i Norge. Av de 70 000, så er det bare noen få tusen som lever et tradisjonelt liv.

Mange har flyttet inn til  landsbyene, og til større steder. Og det tar ikke lenger 12 timer med en dårlig trebåt, å komme over havet fra Padang til øya.  3-4 timer med speedbåt, i følge Audun.

– Er det noe som har vært spesielt krevende med prosjektet ditt ?

– Nja, det har jo vært en strabasiøs ferd å prøve å finansiere prosjektet. Alt har jo ikke gått på skinner hele tiden. For eksempel, rett før jeg skulle dra nedover den andre perioden, fikk jeg hjerneslag to dager før avreise. Så jeg var fullstendig lam i hele høyre siden, og kunne ikke prate, kunne ikke spise, forteller Audun.

– Det hørtes veldig alvorlig ut. 

– Ja det var alvorlig. Hadde jeg vært i Indonesia da, så hadde jeg mest sannsynligvis vært død. Jeg ble reddet av det moderne samfunnet jeg prøvde å rømme fra, sier Audun.

I rekonvalesens-perioden måtte Audun bruke av pengene som han hadde spart opp til å lage film. Plutselig vant han 100.000 på et flaxlodd, og kunne kjøpe inn alt produksjonsutstyret.

– Jeg måtte operere hjertet og sånne ting. Så trente jeg som f…  i ett år. Mot legenes anbefaling stakk jeg til Indonesia da jeg begynte å bli frisk. Og da ble jeg værende der. Det er livet liksom som bare duret på, samtidig som jeg laget filmen. Interessant prosess, mimrer Audun.

Prosjektet fortsetter på nettsiden til Newtopia

Newtopia har allerede samlet over 50.000 kroner til prosjektene. Mye er fra folk som har donert penger til prosjektet.

– De som er med å støtte prosjektet og sett filmen kan følge prosessen som vi kommer til å dokumentere live. Det blir en sosiale medier ting. Man får være med å se hva man har vært med å støtte, sier Audun.

– Har Mentawais urbefolkning kunnskap det er verd å ta vare på?

– Ja, absolutt, og det har vært et privilegium å fått innpass og få oppleve det. Og det er veldig få som vil kunne få oppleve det igjen. Jeg bare gleder meg til korona-situasjonen er over, så jeg kan dra nedover igjen, først og fremst bare for å hilse på og være sammen med dem igjen, sier Audun.

Aman Paksa og stammefolket til Svartlamon

– Hva hadde skjedd om du hadde tatt med Aman Paksa og noen av hans folk hit til Svartlamon?

– Det er jo et interessant eksperiment. Jeg håper at Aman Paksa og folk fra Mentawai kan komme opp hit. Det hadde vært kjempeartig, ler Audun.

Audun tror mentawaierene vil blitt overrasket over hvor forskjellig, men også hvor likt det er fra deres tradisjonelle samfunn i jungelen. Samfunnet i Norge er ganske forskjellig fra Indonesia generelt. Det kan være flere likheter mellom den mentawaiske kulturen og den norske kulturen enn det er mellom den mentawaiske kulturen og den indonesiske kulturen generelt. Begge har en samfunnsstrukturen med  likhet og små forskjeller. Et relativt rettferdig samfunn, med et sosialt støtteapparat, og lite kriminalitet, mener Audun.

Teu Berita og Audun smører seg inn med sikunji som skal beskytte mot sykdom og onde ånder.

– Jeg tror kanskje at de vil oppleve at det er mer likheter enn man skulle tro. Man er bare mennesker. Og som sagt, jeg håper at de kommer seg hit. Jeg er overbevist om at man kan fasilitere det, på ett eller annet tidspunkt, smiler Audun bredt.

Det viktigste er å ta vare på skogen

Indonesiske myndigheter er vanskelig å håndtere for urbefolkningen. Newtopia og salget av filmen, kan gjøre det bedre for den eldre generasjonen, til å kunne fortsette å leve slik de har gjort i alle sine dager.

– Vi mennesker har like reaksjonsmønstre, lyster, og håp, for oss selv. Om vi er indonesere, eller nordmenn. Stammefolkene er ikke unike, sånn sett. De blir like glad i penger og ting, og vil mer enn gjerne ha det. Maktbalansen mellom naturen og folket skifter, ifølge Audun.

– Tidligere vant naturen alltid over dem, men nå er det iferd med å snu. De har plutselig motorsag, motor på kanoen isteden for padleåre, antibiotika for å bekjempe sykdommer. Livet i jungelen er hardt. Aman Paksa har 12 barn, det er tre av dem som lever. Det er et skikkelig hardt liv. Jeg har selv følt det på kroppen, forteller Audun.

Det som skjer med deres sønner og døtre, er i utvikling og kulturen endrer seg, og det kommer nye former for kulturer også. Regjeringen vil ikke at urbefolkningen skal fortsetter å leve det tradisjonelle livet.

– Det viktigste er å ta vare på skogen, og gi folket bestemmelsesrett over egne liv, avslutter Audun.

Få tilgang til dokumentarfilmen «Newtopia»: Hvis du bruker promokoden trondheim24, kan man få filmen for 87 kroner isteden for 190. www.newtopiafilm.com

PS. Audun snakker om Newtopia i NRKs radioprogram «Sommer i P2» tirsdag 7/7 klokka 10:03 med reprise samme dag klokka 23:03 og neste dag klokka 13:03.