I samarbeid med Gatemagasinet Sorgenfri gir vi deg her et utdrag fra intervjuet de gjorde med Arve Tellefsen da han gjestet Olavsfestdagene i sommer.
Tekst: Reidun Røe/Gatemagasinet Sorgenfri
Foto: Mari Vold
– Har du kaffe, eller? Cappuccino? Jeg må ha melk og sukker i kaffen, jeg. Fint skal det være, flirer fiolinisten idet en annen kjent herremann slår seg ned ved nabobordet på Royal Garden.
Arve Tellefsen lener seg fremover, myser og hvisker entusiastisk:
– Er det? Nei! Er det Ole Paus? Det er ikke det?
– Jo. Han skal ha konsert i Borggården.
– Å! Jøss!
– Det er vel en del som har hvisket det samme om deg, skal jeg tro. Er det slitsomt å være kjendis?
– Nei, det er bare hyggelig når folk kommer bort og prater. Det er det virkelig. Og jeg har nok å gjøre, men dessverre må jeg si som Sylvester Stallone da han fikk spørsmålet om hva som er fordelen med alderdommen: «Nothing.»
Klammeri med politiet
De siste dagene har vært travle for Arve.
– Jeg har stresset. Det blir lite søvn på oss gamle mennesker. Jeg kjørte fra Tjøme til Oslo natt til i går. Så dro jeg til Gålå, fordi jeg skal være med på Peer Gynt-spelet, og overnattet noen timer på hytta før jeg måtte finne kennel til hunden på Vinstra. På vei til jernbanestasjonen oppdaget jeg plutselig at jeg hadde lagt igjen kredittkortene i den andre buksen, og man kommer ikke langt uten kredittkort i dag, så jeg tverrsnudde og raste tilbake i 120. Jeg rakk akkurat å slenge fra meg bilen på perrongen før toget kom, og den er helt sikkert tauet inn når jeg kommer tilbake fra Trondheim i morgen.
– Men du slapp fartsbot?
– Jo, men hvis noen noterte bilnummeret under jakten på kredittkortene, blir jeg satt inn.
– Du har da vitterlig vært i klammeri med politiet før?
– Jaja, i Tønsberg. Der støtte jeg på en politimann som ikke tålte spøk.
Krav om legeattest
5. mars 2009 var Tellefsen på vei hjem til Oslo, fra en konsert i Tønsberg, med pianisten Tor Espen Aspaas som passasjer.
Han ble vinket inn til en rutinekontroll og sveivet ned vinduet.
– Politimannen ba om sertifikatet og begynte å fleipe: «For dere bruker vel sertifikat i Trøndelag også?» Jeg sa: «Nei, i Trøndelag kjører vi uten førerkort.» Og han likte ikke at jeg svarte ham. Dermed ble det dårlig stemning. Ikke hadde jeg kjørt for fort. Ikke hadde jeg drukket. Og sertifikatet var i orden, men jeg hadde nettopp fylt 70. Eh, eller 80? Nei, hahaha, det må ha vært 70.
– Du blir 80 i år, da.
– Hahaha! Før rotet jeg med årene. Nå roter jeg med tiårene. Uansett, etter 70 må du ha legeattest ved siden av sertifikatet. Det hadde jeg aldri hørt noe om. Politimannen sa: «Det skal du vite.» Jeg sa: «Hvordan skal jeg vite det, da?» Han sa: «Det skal du bare vite.» Da ga jeg opp.
Siden passasjeren ikke hadde førerkort, måtte Arve sette igjen bilen på rasteplassen og ta drosje til byen. Det var sure penger å svi av. 3000 kroner i forelegg likeså.
Skummelt å bli 60
Historien gikk ikke upåaktet hen.
– Jeg ble invitert til en diskusjon på Frokost-TV. Der var det en fra Statens vegtilsyn, som understreket at de hadde sendt ut informasjon. De hadde sendt en brosjyre med invitasjon til et førerkurs for eldre! Jeg hadde jo førerkort, så jeg så ingen grunn til å lese den.
– Da du rundet 60, dumpet det stadig nye blader ned i postkassen din, av typen Vi over 60 og Pensjonisten. Det var tøft for deg å bli 60, ikke sant?
– Det var det faktisk. Jeg tok lekende lett både 20, 30, 40 og 50, men da jeg kom til 60, ble det skummelt.
– Hva tenker du om det nå?
– Nå er 60 bare ungdommen. Men det var en skillevei. Da skjønte jeg at jeg var ferdig med det meste av livet mitt, for jeg blir antakeligvis ikke 120. Jeg var mye alene i den perioden. Jeg har bestandig trivdes med å være alene. De som kjenner meg, vil nok si at jeg er en enstøing. Men akkurat da likte jeg det ikke så godt.
– Blir melankolien sterkere med årene?
– Jeg vet ikke helt. Jeg har bestandig hatt perioder, helt fra jeg var ung, hvor jeg har vært sårbar. Du kan kanskje kalle det melankolsk.
– Men er ikke kunsten og melankolien tett forbundet?
– Jeg tror ikke at jeg har spilt dårligere i de vanskelige periodene av livet. Kanskje bedre. Melankolien har nok fått noe inn i musikken. Jeg har ikke filosofert så mye over det, men når jeg tenker tilbake, tror jeg at de tunge stundene har gitt meg inspirasjon.
Debuterte på en stol
Det kom tidlig for en dag at den spinkle lysluggen på Møllenberg var en musikalsk begavelse.
Som fireåring hanket Arve inn både to- og femøringer når han gikk rundt i gårdene og tryllet frem klokkeklare melodier på munnspillet sitt.
To år senere begynte han på Trondhjems Musikkskole og fikk låne en barnefiolin. Læreren hans, Arne Stoltenberg, som selv var konsertmester i symfoniorkesteret, forsto umiddelbart at han her hadde med et sjeldent talent å gjøre.
Arve holdt sin første konsert i Bakklandet Menighetshus som sjuåring, så liten at han måtte stå på en stol. Allerede som tiåring ble han invitert til å begynne i elevorkesteret på Trondheim Katedralskole. Og snart spilte han i Studenterorkesteret på Samfundet, halvparten så gammel som sine medmusikanter.
I 1953 og 1954 var han med på den nordiske ungdomsmusikkfestivalen i Lund – og høstet strålende ovasjoner. Det var her han fikk høre om den nye fiolinlæreren på Musikkonservatoriet i København og ble oppfordret om å søke seg dit.
– Du må ha en urokkelig kraft i deg. Har du aldri veket fra den musikalske stien?
– Det har jeg, ja. Jeg var aldri dedikert til å bli musiker, men havnet likevel i Danmark på konservatoriet. Det ga ikke mersmak det første året. Jeg var blakk og alt var trasig. Så vant jeg en konkurranse da jeg var 19, og det var egentlig først da jeg begynte å øve på ordentlig, forteller Arve.
Takker Olaf T. Ranum
Konkurransen han sikter til, var den høythengende «Prinsesse Astrids musikkpris». Pengepremien på 3000 kroner var avgjørende for at Arve kunne fortsette studiene i Kongens by.
– Å bli musiker var ikke et anbefalt yrke. Det fantes noen store stjerner, som levde av musikken, men de fleste måtte ha en annen jobb ved siden av. For meg var det mange tilfeldigheter som spilte inn. Jeg har mye å takke Olaf T. Ranum for. Han var en fantastisk kar, som drev musikkforretning i Olav Tryggvasons gate. Han ansatte meg i butikken for å selge noter og strenger. Da jeg møtte opp om morgenen, spurte han: «Hva gjør du her, du da?» «Jeg skal jobbe», sa jeg. «Nei, du må dra hjem for å øve. Du skal jo bli fiolinist.» Jeg fikk lønn for å stå i butikken, men ble jaget hjem til fiolinen.
Pen i målet
Rett etter debuten i Aulaen i 1959, fikk Arve følgende spørsmål i et radiointervju: «Hvordan føles det å våkne en dag og befinne seg berømt, Arve Tellefsen?» Arve svarte beskjedent: «Det er artig å få så god kritikk, men jeg føler uvilkårlig at det er sterkt overdrevet.»
– Sa jeg det? Det var da våkent svart. For det følte jeg faktisk. Jeg skjønte ikke at jeg var så god som de skrev.
– I intervjuet snakket du bokmål.
– Uff, ja. Det er så flaut å høre på gamle opptak. Jeg studerte i Danmark, og der kunne jeg ikke snakke trøndersk.
– Trønderdialekten klang vel heller ikke så vakkert i østlendingenes ører på den tiden?
– Det stemmer. Til og med Otto Nielsen snakket riksmål. Idrettsfolk kunne bruke dialekten sin, men hvis du arbeidet innenfor kunst og kultur og snakket trøndersk, ble det betraktet som ren komikk. Jeg prøvde å være kulturell og snakke riksmål jeg også, men hørte selv hvor ille det låt og la det på hylla.
Fin kultur
– Er det egentlig mulig å sette ord på musikk?
– Det er i alle fall veldig vanskelig. Og hva er det som gjør noe musikk bedre enn annen musikk? Det er individuelt. For min egen del skifter det, nær sagt med årstidene. En periode er det Mozart, så er det Elvis Presley eller Beatles. Jeg klarer ikke å følge med på dagens pop og rock, som døtrene våre hører på, men jeg har jo beveget meg langt utenfor klassisk musikk, både når det gjelder å lytte og spille. Foreldrene mine hadde en liten plakett hengende på veggen hvor det sto: «Det er klein spelar som berre kan ei låt.» Jeg har ikke lagt det direkte på sinnet, men jeg har vært åpen for å spille noe annet enn det tradisjonelle, klassiske repertoaret. Til å begynne med fikk jeg fryktelig mye kjeft. En klassisk fiolinist som ble akkompagnert av synthesizere var ikke stuerent.
– Men du gjorde enorm suksess med den populærmusikalske platen Pan, som kom ut i 1988. Du har sagt at man ikke skal betrakte kunstformen din som finkultur, men som fin kultur.
– Jeg tror ikke det er jeg som har funnet på den formuleringen, men det er godt sagt.
Arve – en kjæmpekis!
En av de som kjenner Arve godt og som har jobbet mye med ham tidligere er Øystein Dolmen.
Vi spurte ham hva han hadde å si om jubilanten:
–Det var en fest og en stor ære å få lov til å samarbeide med Arve. En perfeksjonist som likevel var meget generøs mot oss amatørene som sto ved siden av og knotet.
– Alltid positiv og velvillig, men likevel med et sterkt utviklet konkurranseinstinkt.
– Han hadde gjerne med seg ishockeyspill på turné, og vi tapte selvsagt så det suste.
– Arve er kanskje litt distre: Han var innom på middag, og jeg ba ham ta med søppelposen ut da han gikk. En halvtimes tid senere ringte han fra stua si og spurte hva den posen var for noe!
– Arve slik jeg kjenner ham er totalt ubrukelig på kjøkkenet. Men uansett, han er rett og slett en kjæmpekis!
Ovenstående er et utdrag av Gatemagasinet Sorgenfris juleportrett. Hele intervjuet og et tegnet portrett av Arve finnes i Sorgenfris julebok som selges på gata i Trondheim og Stjørdal.