– Ikke ta med privatlivet inn i teatersalen.

Produsent og skuespiller, Maria Frantzen karikerer «dramalæreren». En klassiker for alle de som har gått dramalinja på videregående. Alle ler høyt!

– Det er lett å si da! Det funker jo ikke! Vi er mennesker, like mye her inne, som der ute. Selv om man ikke klarer å legge fra seg halvparten av seg selv, før man går inn i teaterbobla, så kan man jo prøve å lage et skille, for seg selv.»

En måte å skape dette skillet er ved å lage seg «dørstokkritualer».

Regissør Ingvild Naustan setter seg ned på gulvet foran døra til øvingsrommet, før hun reiser seg og går inn i rommet, imens Frantzen tar på dørkarmene litt sånn; «Jeg er her», før hun fortsetter inn i rommet. Men slike ritualer brukes ikke bare for å skape et skille mellom scenerommet og det private rommet utenfor.

For mange vil det å ikke gjennomføre faste ritualer bringe ulykke.

De fleste teaterhistorikere er enige om at det var grekerne som startet det som vi kjenner som teater i dag, og ritualer og historiefortelling regnes som grunnsteinene i teateret. Men i nyere tid har det har dukket opp tekster som er rundt 3000 år gamle, som beskriver religiøse ritualer hos Hetittene som ligner det som vi kjenner som teater. Ritualer har vært med menneskene siden tidenens morgen og spiller fortsatt en stor rolle i dagens samfunn. Men der hvor hetittenes religiøse ritualer handlet om tro og overtro, er dagens ritualer oftere basert på tradisjoner. Men et sted står overtroen sterkt ennå ; I teateret.

Vi holder åpent! Vår flotte luftige uteservering bader i sol, og inne er vi drillet på godt smittevern. Ingen champagne...

Posted by Troll on Tysdag 1. juni 2021

Øver etter skolen

Bobla de er i nå har de kalt for «Heksebrenneriet». Alle de seks foran meg er elever på dramalinja på NTNU, men er også gode venner utenfor skolen. Siden jul har de øvd to timer i uka, etter skoletid, og nå når eksamenene var over har de øvd hver dag.

– Vi synes at overtroen i teateret er noe veldig fasinerende fordi teateret er en plass i verden hvor det lever mye overtro. Enten om det er en overtro fordi man ønsker å vedlikeholde det som en tradisjon eller fordi man faktisk tror på det. Det blir spesielt, og mange teaterproduksjoner kan oppleves veldig som en boble. Og det er den vi ønsker å undersøke, selv om man kanskje ikke kan si at det er aktuelt, så er det denne boblen, som ingen ser inn i, som vi ønsker å legge frem for et publikum. Og da har man også den boblen, i form av skuespillere som jobber sammen også i form av overtroen som virker inn i den. Og så er man hele tiden i den her bobla, som publikum aldri kommer inn i.

Alle er enige om at det at de er så gode venner har både positiv og negativ påvirkning på arbeidsprosessen. Det at de har så mye til felles holdt på å bli en utfordring, men da de begynte å diskutere tro og overtro, og store eksistensielle spørsmål dukket opp fikk de litt å prate om.

Naustan forteller om de «Individuelle dørstokkritualene» de kom opp med:

– Hvis at man skal skape noen ting og se på ting, så må man undersøke det litt selv også. Være i det.

Frantzen er enig:

– Teater er jo nesten kult. Overtro er det veldig lett å le av, men så kommer det jo fra et sted. På generell basis er det jo mye overtro som man bare gjør uten at man tenker over det. Spesielt i teateret så er det mange ritualer man ikke tenker over. Men som bare alltid har vært der? Og da er det gøy å undersøke «hvor i huleste dukket dette opp? Og hvorfor gjør vi dette fortsatt?

Hvorfor Macbeth?

– Fordi tema er teaterovertro, og det er masse teaterovertro knyttet til det stykket. Det var jo egentlig der vi startet, at vi ønsket å lage noe om teaterovertro. Vi har lest, og fått en oversikt over hva som finnes av teaterovertro, sammen med det vi visste fra før. Vi har også leket oss videre, og dratt ting videre.»

Regissør Ingvild Naustan sier videre at det vi vil få se i forestillingen «Skjønt er stygt og vrangt er rett.» er en blanding av fakta og fiksjon rundt temaet overtro i teateret.

Produsent, og skuespiller Maria Frantzen fortsetter:

– Vi ønsker ikke å sette opp Macbeth, vi ønsker heller ikke å sette opp en forestilling om ei gruppe som setter opp Macbeth. Det er disse heksene fra Macbeth, som eksisterer på ordentlig viser det seg. Som har et mål, gjennom forestillingen. Macbeth er ikke teater, derfor skal ingen få sette opp Macbeth. De ønsker isteden for å ta over, og hva skjer da? Hva om hekseformelene i Macbeth var ekte?  Hva om Macbeth faktisk skjer?»

Stykket handler om tre mennesker med et ulikt forhold til overtro som skal samarbeide om å sette opp verdens mest myteomspunnet stykke, Macbeth. Mystikk og ritualisering. Blanding mellom det mørke, mystiske og overnaturlige og det teite, humoristiske, galskapen som foregår blant disse to skuespillerne og regissøren. Denne teatergruppen og deres relasjoner som ikke funker, og hva skjer, når disse tre heksene kommer inn og tuller enda mer til?

– Man skal jo lage litt leven!» Inspisient og skuespiller Gabriela Maria Rinou smiler lurt.

Når det gjelder disse tre rollefigurenes dårlige samspill, har gruppa funnet inspirasjon fra virkeligheten. Rollefigurene er typekarakterer, og alt er satt på spissen for å la de kræsje litt med hverandre for å vise hva skjer når ting ikke funker.

Steinar Asklund legger til at stykket også handler om medmenneskelighet og hvorfor man oppfører seg som man gjør og hvordan man tolker det andre sier og gjør.

– Når noen gjør noe du er misfornøyd med, er det ikke nødvendigvis fordi de vil være slem med deg. Men feks fordi de ikke vet bedre eller fordi de har en helt annen overbevisning?»

For hvor langt er man villig til å strekke seg, i et samarbeid med noen som tror sterkt om noe du bare synes er tull? Når det faktisk er så viktig for den andre personen, at den faktisk nesten tror den kan dø om ritualene ikke overholdes?

– Forestillingen tar utgangspunkt i at disse heksene faktisk eksisterer, så uansett hva vi som skuespillere tror, eller ikke tror, så er dette sant! Det som kunne vært en interessant diskusjon, i etterkant, er nettopp det å ta et sånn standpunkt; Hva sier det? Hva fører det med seg? Vi kunne jo valgt å gå en helt annen vei og sagt; Nei, vi tror ikke på dette i det hele tatt, overtro er bare latterlig. Så det hadde vært spennende, i ettertid, å diskutere: Hvor langt er du villig til å gå for å la andre få lov til å tro på det de vil og å la den mystikken være en del av hverdagen, og ikke bare si at det er bare tull og teit. Si; enn hvis? Hva hvis dette faktisk eksisterer? Hvorfor kan vi ikke leke? Dette er jo faktisk litt gøy, og skummelt. Det er jo gøy, men det er jo ganske farlig. Så vi ikke bare lukker, og sier at: Det står ikke i mattematikken, så da kan det ikke være sant.»

Og det fører jo noen tradisjoner videre, med denne teaterovertroen. I en tid, i et samfunn, hvor overtroen nesten er ikke-eksisterende, lever disse tradisjonene, ritualene og mytene videre.

I teateret.

Heksebrenneriet består av:

Gabriela Maria Rinou: inspisient og skuespiller
Maria J. Frantzen: produsent og skuespiller
Hanne Ø. Heisholt: scenograf og skuespiller
Katrine Roland: lysdisigner, dramaturg og skuespiller
Steinar Asklund: komponist og skuespiller
Ingvild Tiller Naustan: regissør

Stian Røvik: lysteknikker
Aleksander Angell: lydteknikker
Sondre Flakstad: skuespiller
Silje Wold: skuespiller