– Det trengs en enorm holdningsendring i hvordan man ser på «nærmiljøestetikken.

Heli Aaltonen, kurator og organisator for fagdagen «Hvor skal humla suse» torsdag på Dokkhuset har et stort personlig engasjement når det gjelder det å ta vare på naturen:

– Man må helt enkelt begynne å respektere rødkløver og løvetann. I mitt borettslag har vi har hatt noen enorme kamper om såkalt «ugress», som faktisk er fuglenes mat. Dette er «norske» planter som kommer herfra og de er viktige. De er viktige for norske insekter, de er viktige for norske fugler. De er «våre» planter. Men folk går på Plantasjen og kjøper Sør- Afrikanske blomster og alskens giftige busker. Da tar man fra våre fugler og våre insekter og slik ødelegger man naturmangfold! Det ligger en stor misforståelse bak alt dette, sier Aaltonen.

«Hvor skal humla suse» er en fagdag i regi av NTNU Environmental Humanities i samarbeid med IKM – Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU, Trondheim International School og Klimafestivalen i Trondheim.

Her kombinerer de naturfaglige og kunstneriske presentasjoner. Programmet består av informative presentasjoner, litterære høytlesninger og samtaler, fortellerforestilling, filmpresentasjoner, og diskusjoner med publikum her i Trondheim.

Målet er å skape dialog mellom forskere, kunstnere, politiker og publikum.

– Samtidig tenkte vi at vi måtte få til en fagdag som ble organisert for et bredere publikum. Som ikke har dette forskerfokuset. Som bare åpner seg, helt enkelt, for folk som bor her i Trondheim. Og da hadde jeg allerede noen navn på blokka. Forskere som forsker på humler, eller sjøfugler. Og så hadde jeg noen tanker om noen kunstnere som lager kunst knyttet opp mot tematikken. Men tanken var at det skulle være tverrfaglig, med faglige foredrag og kunstneriske innslag.

Heli Aaltonen på demonstrasjon mot vindekraftverk på Frøya.

Så hun oppsøkte opp øko-bevisste videokunstnere og kom over Sissel M. Bergh og hennes kortfilm #tjaetsie (water) «Know-how-know» som vil bli vist på fagdagen.

Så hvor begynner man?

– Fordi jeg kommer fra dette kunstfeltet, har jeg så klart stor tro på at når man forteller gode historier, eller når man bygger opp en kunstnerisk form, da kan man nå bedre frem enn med bare snakk. Og det som er enormt viktig, når man tenker på kunstens muligheter, det er at man ikke bare presenterer forskningsresultater som man gjør i naturvitenskap. Man åpner faktisk muligheten for å tenke på ulike måter. Dramapedagogikkens kjerne er jo det at man ser på problematikk i ulike perspektiver. Klimaforandring og bærekraft er typiske «wicked problems», kompliserte. Man vet ikke riktig hvorfor hver femte norske art,  globalt hver åttende holder på å dø ut – tusen ganger raskere enn vanligvis. Og så vet man ikke riktig hvordan man kan stoppe det. Men man kan ha mange ulike innfallsvinkler. Man kan feks fortelle en historie fra oppdrettslaksens perspektiv. Jeg hørte faktisk i dag, at hvis folk fikk høre hvordan disse laksene skriker.., sier Heli Aaltonen førsteamanuensis i Drama og teater ved NTNU

Fagdagen finner sted på Dokkhuset torsdag 5. september.

Mer info her

Slik bidrar kunstnerne i klimadebatten

Vi spurte aktørene bak to av de kunstneriske verkene som vises denne dagen hva de ønsker å bidra med i klimadebatten.

Dialogus Arctica – Kunstprosjekt som setter fokus på vår tids største utfordring: klimaendringene og utryddelsen av arter.

Med bakgrunn som kunstner og biolog forsøker Frode J Aarvik, sammen med musiker og professor emeritus John Pål Inderberg og biolog og fotograf Morten Ekker, gjennom teknikker som visuell kunst, musikk, ny teknologi og vitenskap, å skape en spenning, en bevissthet og en dialog.

Målet er å skape god kunst og positive reaksjoner som gir handling. Aarvik kan fortelle at:

– Dialogus Arctica er en alternativ måte å fortelle hva som skjer, i Arktis og i våre områder. I dette prosjektet bruker vi kunstnerens blikk på en planet i krise, vi tar i bruk flere fagfelt og sanser. Ord er kun èn måte å kommunisere på, vår formidling/dialog består av vitenskap, bilder, streker, lyder og musikk. Kanskje kan det å ta i bruk både hjertet og hjernen bidra til større engasjement?

Gjennom DA prøver de å bidra til å engasjere folk – gjennom dette kunstprosjekt som kombinerer billedkunst og musikk – klassiske kunstelementer som har potensiale for å nå dypere inn i folks sjel enn fakta og politikk.

-DA har sitt utspring i en grunnleggende bekymring for klodens ve og vel. Vi har tatt utgangspunkt i elementer det ut fra vår egen kompetanse er naturlig å spille på – biologi, kunst og musikk. Vi er en del av Arktis der virkningene av klimaendringer er svært synlige, relativt lett dokumenterbare og egnet for formidling. Omfattende analyser og rapporter fra verdens fremste forskere forteller at vi står foran store klimaendringer med dramatiske konsekvenser for menneskeheten og den naturen vi er en del av. Prosjektets faglige tilnærming bygger på konklusjonene i FNs vitenskapspaneler på klima og biodiversitet

Om natur, jazz og improvisasjon

John Pål Inderberg spiller saksofon i filmen og i sanntid. Inderberg har lenge vært opptatt av økologi og miljøvern,og fra slutten av 70-tallet samarbeidet han med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng.

– Setreng var en stor inspirator som brukte jazzmusikkens arbeidsmetode. Helheten og improvisasjonen i naturen har paralleller til jazzen. Som i jazzmusikken handler vårt forhold til naturen om respekt, likeverd, mangfold og gjensidighet. Alt i naturen henger sammen. Sånn er jazzen også, og jeg bruker hvalens sang, jeg hører den som naturtoner, og gjenskaper dem på saksofonen. Ordet er bare en liten del av formidlingen av krisebudskapet forskerne kommer med, forteller Indeberg.

Så langt har de opplevd at det virker. DA har blitt oppført både lokalt og i internasjonale settinger, der folk har blitt synlig berørt: Forestillingen med bilder (kunst og foto) kombinert med naturlyd og musikk og tegning i sanntid har gitt rom for å kjenne på det vakre som står på spill og tragedien som kan ramme. Noen har grått sine modige tårer – mange har latt seg fascinere.

– For å kunne skape endring tror jeg vi må tilnærme oss dette med Einsteins ord: ”We can’t solve problems by using the same kind of thinking we used when we created them”. I en verden der det meste tilsynelatende er truende og galt, vil vi i vårt kunstuttrykk spille på både krise (som også kan være et vendepunkt) og de gode opplevelser i naturen, det vi er i ferd med å miste. Å ha kontakt med begge deler kan gi oss styrke, engasjement og mot til å ta kampen, sier Aarvik.

Under Trondheimskonferansen tidligere i sommer var over hundre nasjoner samlet for å starte arbeidet med FN’s nye bærekraftmål. DA ble vist på åpningsdagen og de fikk mange gode tilbakemeldinger. De håper og tror at dette beveget noen av delegatene til å tenke litt ekstra – strekke seg litt lenger i diskusjonene.

Fotograf Morten Ekker frykter at kompleksiteten kan føre til likegyldighet:

– Det er mange store utfordringer i denne situasjonen – mange på globalt, høyt politisk nivå. På vårt nivå er kommunikasjon et sentralt stikkord og her tenker vi at samarbeidet med NTNU vil kunne være av uvurderlig verdi – for å utvikle og bygge sammen elementene på en slagkraftig måte. Et annet stikkord er det det gode liv – som også må kommuniseres og forstås. At livslykke også kan finnes i nedskalering av forbruk og et enklere liv. David Attenborugh sa: “How could I look my grandchildren in the eye and say I knew what was happening to the world – but did nothing”. Som biolog og far til fire jenter som jeg ønsker en trygg og god framtid, har dette sitatet satt seg i hodet og blitt en ekstra motivasjon og drivkraft for å bidra i formidlingen av budskapet om alvoret – at vi står ved et veiskille. Alle kan og må bidra på sin måte – vårt bidrag er Dialogus Arctica som vi håper kan anspore flere.

Lakseeventyr – Relasjoner mellom laks og menneske

– Viktige aspekter ved dette samarbeidsprosjektet er spørsmål om sivil ulydighet så vel som når verdensbilder blir dysfunksjonelle. Klarer vi å se for oss en verden uten systemisk misbruk av den mer-enn-menneskelige verden?

Dette er et av spørsmålene Martin Lee Mueller ønsker refleksjon rundt gjennom sitt prosjekt Lakseeventyr-«Being Salmon, Being Human».

Forestillingen «Being Salmon, Being Human» er et samarbeidsprosjekt mellom fortellerne Tiril Bryn og Georgiana Keable, lydkunstneren Torgeir Vassvik og filosofen Martin Lee Mueller. Artistene retter et søkelys mot lakseindustriens mørke sider, men også på villaksens vidunderlige indre liv og på muntlig fortellertradisjon slik den lever blant samene så vel som nordamerikanske urbefolkninger.

Image with visual paralax effect

Forestillingen er inspirert av Muellers bok ved sammen navn, som er blitt tildelt Nautilus Book Award. Forestillingen har vært på turné i England, Scotland, Sápmi, Canada og USA, og er nylig blitt invitert til å spilles på FNs Permanent Forum for Indigenous Peoples i New York.

I boken tar Mueller et oppgjør med det han kaller det «hyperrasjonalistiske prosjektet som er moderniteten», som kjennetegnes av menneskets fremmedgjøring fra annet liv, men også av en dyp mistillit til våre egne kropper. Han etterlyser nye fortellinger om hvem vi er i forhold til denne levende kloden, fortellinger som utforsker og feirer vår tilhørighet som «fortellende dyr» blant utallige andre vidunderlige skapninger.

Forestillingen «Being Salmon, Being Human» fortsetter dette arbeidet ved å sette forsking side om side med poesi, joik og tradisjonell fortellerkunst. Hver av disse kunst- og uttrykksformene åpner opp verdenen på sin særegne måte. Her samskaper de et imaginært rom som er samtidig preget av raseri og kjærlighet.

Artistene står for forskjellige uttrykksformer og kunnskapstradisjoner. Det som binder dem sammen er forsøket på å fremelske en fornyet nysgjerrighet for, og undring over, laksens vidunderlige livshistorie – og de mange måtene laksen har beriket våre forfedres liv gjennom årtusener.

På spørsmål om hva slags forestilling vi kan forvente oss svarer Mueller:

– Noen har kalt dette nyskapende forskningsformidling, andre har opplevd det som et dypt rørende rituale, andre igjen har sett kvelden som et speil satt foran sine egne liv. Kanskje forestillingen behøver ikke få merkelapp?