Rosendal teater: Lørdag 28.09 kl. 19.30. Søndag: 29.09 kl. 19.30. Billetter her

Forestillingen er basert på et tjuetalls intervjuer av kvinner med ulike bakgrunner og aldre om kvinnelig identitet. Bildet som skapes er en mangefasettert kvinnerolle.

Madeleine B. Nilsen sitter foran meg, rødlett i kinnene etter å ha gjennomført en forestilling på Brundalen skole. Hun og kollega og medskaper Katja Lindeberg er klare for å innta scenen på Rosendal teater med sin publikumssuksess: «Bare en våt munn.» Forestillingene gikk for fulle hus da forestillingen hadde premiere forrige høst.

De har det siste året spilt forestillingen på flere steder i Norge og mottatt gode anmeldelser og tilbakemeldinger. I Chris Erichsens anmeldelse av forestillingen på scenekunst.no kunne vi lese:

”I vår kvasifrigjorte tid er dette arbeidet, i mine øyne, et kunstnerisk svar på en kollektiv og individuell situasjon som roper etter denne typen åpne, ujålete måter å behandle denne knudrete, tabubelagte tematikken på.”

Samtaler

For selv om vi snakker 2019 og likestillingen har kommet langt, handler det for Nilsen og Lindeberg om å få syn på ubevisste mønstre som gir mennesker ulike muligheter.

Nilsen forteller at ideen til prosjektet sprang ut fra samtaler hun og Lindeberg hadde sammen med noen venninner for noen år siden, samtaler som handlet om deres egen rolle som kvinne i ulike sammenhenger; i jobbsammenheng, hjemme, blant venner, – i verden. Samtalene handlet om alt fra seksualitet, skam, kroppspress, kjærlighetsliv til politikk. Etterhvert begynte de å gjøre opptak av samtalene sine, transkriberte de for siden å iscenesette de. I tillegg til sine egne samtaler har de også intervjuet et tjuetalls kvinner med ulik bakgrunn og aldre, holdt workshops rundt tematikken, transkribert 50 timer med intervjuer, valgt ut og skapt et slags tverrsnitt av alle stemmene i forestillingen.

– Vi har lett etter en slags stolthet i det å være kvinne og menneske. Forestillingen er et forsøk på å ta plass med hvem vi er, både personlig, men også på vegne av den rollen vi forventes spille, sier Nilsen. Vi ønsket å gi plass til hverdagssamtalene. Forestillingen har ingen ambisjon å konkludere hva en kvinne er, men heller si noe om gråsonene, om det som ikke alltid er så lett å snakke om.

Prinsesse eller Amasone?

Nilsen og Lindeberg representerer to ulike kvinneroller i forestillinga. De har kalt dem prinsessen og amasonen. Nilsen forteller at Lindeberg og hun gikk i samme klasse på videregående, og at de på mange måter var motsetninger. De forholdt seg helt ulikt til normen om hva det vil si å være kvinne.

– Jeg har i mange sammenhenger spilt på og brukt utseende, vært attraktiv og også fått en type makt gjennom å være den søte prinsesse-jenta. Katja var det motsatte. Skoleflink, smart, alltid gode karakterer, flink til å stå på kravene, feminist. Hun har vi iscenesatt som amasone. Vi blir som to klisjeer av oss selv.

Nilsen forteller at selv om mange enkelthistorier i stykket går på siden av de to rollene, så har de prøvd å sette de to stereotypiene opp mot hverandre, sette de på spissen, for deretter og sprenge de.

– Både prinsessa og amasonen er jo i utgangspunktet endimensjonale. Tillater vi at kvinner både er kriger og politisk og samtidig sårbar og usikker? Kan du spille på utseende ditt og samtidig bli tatt på alvor? Ta blogger Sofie Elise f.eks. Kan hun både få være opptatt av utseende sitt og ha meninger i samfunnsdebatten og kan Ulrikke Falck kalle seg feminist og samtidig få lov å velge en kjæreste som har vært med i ”Ex on the beach”? Vi undersøkte hva slags makt som finnes i amasonen og prinsessa, men også hva de kjemper med?

Nilsen og Lindeberg kan fortelle at de har kjent på et stort fellesskap med publikum mens de har arbeidet med og spilt forestillingen.

– Det er og har vært veldig rørende, sier Nilsen. Jeg opplever at mange går fra forestillingen og føler seg ”empowered”. Spesielt opplever jeg at kvinner i generasjonene etter de som var med på 70-tallet kommer ut fra forestillinga og føler seg sett.

– Generasjonen før oss, som drev kvinnekamp på 70 tallet tror jeg opplevde å kjempe kollektivt. Nå har vi ikke de kollektive møteplassene lenger, vi sitter alene på mobilene våre, opptatt av oss selv og hvem vi er. Teaterrommet blir et sted der vi kan finne tilbake til felleskapet. Vi deler noe sammen. Kampen om handlingsrom, uansett hvem eller hva man er, er en kamp som fortsetter. Den bygger på det mennesker har kjempet for, før oss, men hva vi tillates og gjøre og ikke gjøre går også i bølger. I dag tror jeg f.eks. at kroppspresset og kravet om en perfekt iscenesettelse av egen identitet er mye mye tøffere enn for noen tiår tilbake.

En forestilling også for menn

– I arbeidet med forestillingen har vi møtt ulike reaksjoner, alt fra spørsmål om tematikkens relevans til spørsmål om hvem denne forestillingen er for. Det er interessant at med en gang det er snakk om kjønn, denne gangen kvinnelighet og kvinnelig seksualitet så sier noen; Men hva med menn?! Og ja hva med det? Det må få være en annen forestilling! Jeg og Katja er to kvinner, og vi har noen erfaringer spesielt knyttet til det å være kvinne og akkurat i denne forestillingen er det det handler om. Menn og kvinner settes så ofte opp mot hverandre, som om det er en kamp mellom oss. Vi burde kunne sjonglere flere baller samtidig. Er en forestilling om kvinner, mindre relevant for menn? Hvor mange i befolkningen bor ikke med kvinner, er kjærester med kvinner, venner med kvinner? Alle har vi mødre, vi har døtre, bestemødre. Dette er relevant for oss alle. Så kan vi lage en forestillingen om menn seinere, men da er det jo best at menn forteller selv. Jeg kan ikke fortelle den historien, sier Nilsen.