Unni Lindell fikk Rivertonprisen for krimromanen «Dronen». Det er andre gang hun kan innkassere den gjeve prisen som hun første gang tok med seg hjem i 2000, for «Drømmefangeren» (1999).

På spørsmål om hvordan hun fortsatt klarer å holde seg i krim-toppsjiktet, sier hun til NTB:

– Det er mye slit og strev. Det er gøy når manuset er i boks, men grusomt underveis. Men jeg er stolt, jeg har jo faktisk klart å klore meg fast i toppen i 23 år.

Hun legger til at hun også er stolt av kollegene sine, Karin Fossum og Anne Holt.

– Vi tre kvinnene har klart denne bragden. Vi debuterte på 90- tallet og er fortsatt med, understreker hun – og minner samtidig om at det nesten bare er menn som har fått Rivertonprisen.

– Fryser på ryggen

Det kom over 50 nye norske krimbøker i fjor, og Lindell var nominert i selskap med Samuel Bjørk, Gard Sveen, Heine Bakkeid samt tospannet Tore Aurstad & Carina Westberg.

– Jeg var så strålende fornøyd med å bli nominert og var hundre prosent sikker på at en annen skulle vinne. «Dronen» skal ut i pocket og jeg var så fornøyd med å få på « nominertmerke» før den skulle trykkes. Vi fikk stoppet den. Nå blir det « vinnermerke» på den i stedet. I gull, smiler Lindell. Som synes hun fikk til noe bra med krimromanen som tar oss med til en nedlagt militærleir i Maridalen, hvor «dronemannen» ser den ensomme kvinnen i teltet.

I front er Marian Dahle – men Cato Isaksen er også med. Og så møter vi noen nye naboer i Marians dragehus: Den enslige moren med den lille gutten, som farlig og uforskyldt blir trukket inn i saken.

– Jeg skriver jo dypest sett om mennesker i mørket, men alt går jo ikke dårlig i « Dronen». Det er litt feelgood også, mener forfatteren.

«Dronen» ble en bestselger og er en riktig page turner, og man kan nesten merke at forfatteren selv fryser litt på ryggen mens hun skriver.

– Ja, jeg skriver jo om ting jeg selv er redd for, bekrefter Lindell. Og røper at de to Rivertonpris-vinnende bøkene hennes, «Drømmefangeren» og «Dronen», har noen likhetstrekk. Det handler om å bli iakttatt.

– Og dette vet jeg noe om: Redslene for å bli overvåket og forfulgt har jeg innebygget. Så kanskje er jeg på mitt beste når jeg skriver om det, funderer hun.

– Blir syk av det

Unni Lindell er kjent som en plottets mester: Men hvor mye vet hun om veien når hun setter seg til tastaturet for å skrive?

– Jeg vet ikke alt som skal skje. Og så har jeg en intensjon om å vri historien rundt og overraske helt til slutt, sier krølltoppen med de skumle tankene. Hun legger til at hun fikk Drone- ideen da mannen hennes sendte en utover et skoglandskap: Plutselig dukket det opp et ensomt telt, med en kvinne som kom krypende ut, i hodet på krimforfatteren.

– Så fant jeg den nedlagte militærleiren Skar, innerst i Maridalen. Jeg må skrive om ekte steder. De gamle bygningene i leiren er svært egnet til uhygge når Marian snuser alene rundt der om natten, utdyper dama – som beskriver det krimskrivende miljøet i Norge som «veldig godt».

– Krimfestivalen var en suksess i år også. Høydepunktet for meg var nok min TV-opptreden med Camilla Läckberg. Jeg syns hun er rå, fremholder hun – og forteller at hun bor mutters alene når hun skriver.

– Jeg har en mann som skjønner det, han gir meg kun backing og klager aldri. Det er derfor jeg får til dette, forklarer hun om skriveprosessen – og røper at hun gir alt for å få ferdig ei bok. Etterpå kommer reaksjonen.

– Jeg blir helt utmattet, blir syk av det og det tar meg uker å komme til hektene igjen.

På spørsmål om hva hun gleder seg til akkurat nå, svarer Lindell: «Ro og sommer». Forfatteren er profilert vinter-hater, og sier at få ting gleder henne mer enn at vårsola nå titter fram.

– Jeg er så lei av vinter, jeg fordrar den ikke og har ikke vært utenfor døra siden oktober, ler hun – og avslører at hun har både ei faktabok- og barnebok på gang.

(©NTB)