Vi skal igjen frykte for vår eksistens fordi noen valgte å spille golf i Spania og handle bacon og smågodt i Sverige

Debatt: Forståelsen og støtten som eksisterte når vi var stengt ned er borte, skriver Kim Throseth, eier av Kafe Larssen i dette innlegget.

Rita Ottervik sier følgende om utelivsbransjen og coronatiltak:

«Jeg tenker at totalt sett i sommer så har det gått veldig bra, og at det store flertallet oppfører seg godt. Men nå er det grunn til å tro at når folk kommer tilbake fra ferie, vil vi igjen få smitte. Da må det skjerpes inn på rutiner og skjerpes opplæring og bevisstgjøring av ansatte.»

Javel. .Jeg har en aldri så liten kommentar til det innlegget:

Så når de som har valgt å dra utenlands på ferie kommer hjem, så må vi som har valgt å holde oss hjemme skjerpe oss.

Vi skal sette inn mer bemanning, bruke enda mer tid og ressurser på rutiner, opplæring og bevisstgjøring.
Da lurer jeg på om det er de som på død og liv måtte ha den utenlandsturen som skal betale dette, eller stiller opp på noe annet vis?

Vi har i hvertfall ikke hatt ferie.

Vi har jobba med «rutiner, opplæring og bevisstgjøring» i flere måneder med stor suksess. Etter utelivet åpnet 1 juni hadde vi over en mnd uten smittetilfeller i Trondheim, selv om det ble klemt og dansa litt her og der.
Ingen ble smittet på en uteplass eller restaurant.

Når de som tydeligvis er litt viktigere enn samfunnet forøvrig, og er unntatt ansvar for å delta på den «dugnaden» som har kostet bransjen vanvittig dyrt kommer hjem fra sine utenlandsreiser, så ligger selvfølgelig ansvaret på oss igjen.

Det skulle jo bare mangle det.

Vi skal igjen gå rundt med høye skuldre og frykte for vår eksistens fordi noen syntes det var litt viktigere å spille golf i Spania, handle bacon og smågodt i løsvekt i Sverige, eller ta seg ett cruise.

Vi må jo unne oss noe etter den lange tiden i karantene..

Jeg vil påstå at bransjen samlet sett har gjort mer enn hva som kan forventes så langt. Vi har faktisk betalt for dugnaden og jobba knallhardt for å følge med på alle retningslinjer som blir kasta etter oss i tide og utide.

Vi har også brukt det vi normalt sett har av fritid på å forhandle med kreditorer og leverandører for å overleve.

– Vi har også holdt oss hjemme.
– Vi har også vært i karantene.
– Vi har også barn som har vært hjemme.

Den forståelsen og støtten som eksisterte når vi var stengt ned er borte. Bransjen vår er ikke viktigere enn sydenturen eller baconshopping tydeligvis.

Det er vi som må ta konsekvensene av det. Det skulle vel bare mangle det også.