– Norge ligger på topp i verden når det gjelder fornektelse av klimakrisen, i selskap med Saudi Arabia

Debatt: Hvis vi latterliggjør og avviser ungdommens engasjement, avviser vi samtidig en enorm energi som bærer store muligheter i seg, skriver Jarle Aune (79) i dette innlegget.

En tenåring med fletter, ikke ulik Pippi, foran Riksdagen i Stockholm, med plakaten «Skolstreik for klimatet». Bildet i Dagens Nyheter i 2018 gikk verden over og fanget opp starten på Greta Thunbergs fantastiske gjennomslag som klimaaktivist. I løpet av bare vel et år har hun rukket å bli kjent over hele verden som hovedinspirator for ikkevoldelige demonstrasjoner og klimastreiker i Europa, USA, på Stillhavsøyene, i Thailand og andre steder i verden. Hun har holdt tale ved FN`s toppmøte for unge ledere og klimaktivister i New York, årets mest omtalte tale i FN! Et hovedresultat av initiativet hun tok ble den største ungdomsbevegelse verden noen gang har sett. Ved slutten av 2019 finner vi henne som «Årets person» på forsida av det verdenskjente Time Magazine med begrunnelsen «en person som har påvirket verden på en avgjørende måte».

Latterliggjøring og hat

Men skepsis, motstand, latterliggjøring, og i mange tilfeller rent hat, er også en del av reaksjonene mot henne både fra framstående personer og fra en uoversiktlig og grumsete undergrunn. Selv om det er unntak, glimrer sakligheten stort sett totalt med sitt fravær, og løgnene er mange. President Trump er som ventet ute med hån og latterliggjøring. Han har avblåst klimatrusselen som grunnløs pessimisme og tøv. I sin tale ved World Economic Forums konferanse i Davos nylig ga en uredd Greta Thunberg presidenten svar på tiltale etter at presidenten i sin tidligere tale hadde angrepet både henne og ungdomsbevegelsen. Det er unødvendig å si hvem som høstet overveldende sympati!

Også i vårt land er det de som går langt i sine karakteristikker både av ungdommens engasjement og Greta Thunberg. En av de fremste i så måte er Carl I. Hagen med sin negative og nedsettende omtale både av henne og ungdommens engasjement. I følge han representerer hele bevegelsen et voldsomt og grunnløst hysteri. Ingen har etter hans mening noe som helst å engste seg for! I følge han er påstanden om en klimakrise et stort falskneri og ingen ting annet! Fake news! At et overveldende flertall av verdens klimaforskere sier noe helt annet betyr for Hagen ikke en døyt!

I sosiale medier og kommentarfelter følger mange opp med hånlige ytringer og påstander om hysteri og manipulasjon av en psykisk syk og forvirret tenåring. Ikke sjelden utarter motstanden fra klimafornektere til et uforklarlig hat som sier adskillig mer om de som fremfører ytringene enn om Greta Thunberg. Dette er tilfelle spesielt i den rike, vestlige del av verden, også i Norge og Sverige. Norge ligger på topp i verden når det gjelder fornektelse av klimakrisen, i selskap med bl.a. Saudi Arabia.

Imidlertid tyder alt på at kampen er tapt for klimafornekterne. Stadig flere tar seriøs forskning og realiteten i klimatrusselen på alvor. Store klimakonferanser avholdes hvor man i alle fall erkjenner trusselen, og næringslivet er inne i en oppvåkningsprosess til større klimabevissthet. Aviser og andre media blir stadig mer opptatt av klimatrusselen og hva verden kan gjøre for å unngå en katastrofe, og flere og flere av oss vanlige folk begynner å spørre hva vi kan gjøre for å endre livsstilen i en mer klimavennlig retning.

Ungdomsbevegelsen er utålmodig og roper med utestemme inn i regjerningskontorer, parlamenter, kommeunestyrer og inn i våre hjem at alt for lite blir gjort og at det snart kan være for sent! Hvis vi latterliggjør og avviser ungdommens engasjement, avviser vi samtidig en enorm energi som bærer store muligheter i seg. Kanskje er håpet at verdens ungdom sammen med så mange som mulig i eldre generasjoner reiser seg til protest og krever løsninger som tvinger politikere og statsledere til handling. Det var nettopp det Greta Thunberg konkluderte med i sin tale ved World Economic Forum i Davos.

Klimakur 2030

Norges bidrag til plan for utslippskutt er den nylig framlagte Klimakur 2030 med en rekke konkrete forslag til omfattende tiltak. Dette er vel og bra, men det er spor som skremmer. For en del år siden satte Miljødepartementet ned et utvalg med mandat å utrede hvordan Norge kunne bli fritt for miljøgifter innen 2020. Utvalget, ledet av professor ved universitetet i Oslo, Ketil Hylland, la i 2010 fram en utredning med tittelen «Et Norge uten miljøgifter». Det gikk hele fem år før regjeringen i 2015 la fram en handlingsplan.

Vi er nå kommet til 2020, og det er betimelig å spørre hvordan det gikk. Leder for utvalget, professor Hylland, slo i 2017 og 2019 fast at miljøgifter i 2020 er et like stort problem i Norge som da handlingsplanen ble vedtatt. Planen havnet altså som så mye annet i en politisk skuff. Jeg er redd politikerne har glemt hele skuffen, og som et akkompagnement til mine antagelser synes jeg å høre en rasende 17 åring med musefletter holde dommedag over politikere.

Mange, bl.a. Naturnvernforbundet, krever nå at Klimakur 2030 ikke må få samme skjebne!
Når det gjelder Klimakur 2030, er det helt avgjørende at politikere fra alle partier nå legger den sedvanlige og destruktive politikerkrangel og egen posisjonering bak seg og viser enighet, mot og handlekraft. Situasjonens alvor krever det! Direktør i Miljødirektoratet, Ellen Hambro, hevdet ved fremleggelsen av Klimakur 2030 at mange vil omtale kuren som en hestekur og at gjennomføringen ville kreve mye politisk vilje. Det er en skjebnesvanger naivitet å tro at de omfattende tiltak og omstillinger kuren forutsetter skal kunne gjennomføres uten betydelige konsekvenser og kostnader for oss alle. Det er også vanskelig å se hvordan målet kan nås samtidig som økonomisk vekst, vekst i forbruket og legitimitet i befolkningen nærmest er et hellig politisk grunnlag.

Det eneste som kan føre oss i riktig retning er politisk enighet og et bredt miljøpolitisk forlik som gjør det mulig å gjennomføre de upopulære tiltak og reguleringer som helt opplagt er nødvendig. Diskusjoner i det politiske miljø de siste dagene gir imidlertid bange anelser. Etter et «Politisk kvarter» nylig kom et indre bilde for meg: Utenfor et brennende hus står et stort brannmannskap med slokkeutstyr og krangler om hvilke metoder de skal bruke mens flammene uforstyrret fortærer huset. Likevel er det lov å håpe. Det skal bli spennende å se hvordan våre politikere vil møte kravet om konkret handling i møte med faren for å miste regjeringsmakt, stortingsplass og nedgang på meningsmålingene for partiet! Men vær sikker, vi skal følge med!