Gang på gang har jeg hørt hvor enkelt det er å være en såkalt naver. Hvor enkelt det er å fylle ut en søknad og motta penger fra staten. De som jobber på NAV, politikerne, samfunnets friske borgere og ikke minst de rikeste i vårt land. Alle disse påstår at NAV er så enkelt. Men jeg får det ikke til.
Kjempet i fire år
Jeg har nå kjempet med dette systemet som er så lett i fire år. Jeg har slått, jeg har sparket, jeg har smilt og jeg har grått, men jeg kommer ingen vei. På fire år har jeg hatt sju forskjellige saksbehandere, gjennomført saksbehandlerbytte 10 ganger, og dette uten å nødvendigvis vite det selv. En gang dro jeg på NAV for å møte saksbehandleren min David, men ble møtt av en høy, slank, blond dame ved navn Linda. Så merkelig nok sitter jeg her enda. For etter fire år i systemet, med ti bytter på til sammen syv saksbehandlere har de enda ikke kommet med noen form for konkusjon. Noe som selvfølgelig er min feil.
Det er min feil at saksbehander nummer en ikke en gang ville gi meg AAP fordi jeg ikke tok nok smertestillende.
Det er min feil at saksbehandler nummer tre ga meg opp og lot meg stå der helt uten saksbehandler, støtte og hjelp. Det er min feil at saksbehander nummer 4 ikke syntes det var kult nok med ufør til at vi kunne søke. Det er vel også min feil at det var for vanskelig å søke til at saksbehandler nummer 5 og 6 ville prøve. Og når saksbehandler nummer 5 til slutt i samråd med lege, psykomotorisk fysioterapaut, vanlig fysioterapaut og gjentatte rapporter fra rehabiliteringsopphold, endelig konkluderer med at jeg faktisk er ufør, er det vel også min feil at saksbehandler nummer 7 var så stolt av sin nye tittel, at hun heller ville vise hvor god hun var i sin jobb ved å få meg ut i arbeid isteden.
Kalle en spade for en spade
Det skulle ta henne et halvt år før hun leste seg opp på saken og diagnosen min, og så fort det var gjort skjønte også hun at det var på tide å kalle en spade for en spade. Endelig tenkte jeg. Fast forward ett år, og der kom tekstmeldingen om at jeg ikke lenger får AAP, så om jeg fremdeles trenger ytelser må jeg gå på sosialen. Trodde sosialen var et stigmatiserende begrep vi la i fra oss for lenge siden jeg, men neida. Dette er jo da selvfølgelig fordi vi ikke har søkt om uføre enda, for vi mangler dokumentasjon. Dokumentasjon NAV selv må hente inn, men som min saksbehandler mener jeg skal skaffe.
Når hun endelig forstår at hun må skaffe den får jeg en meding med spørsmål om hva det var hun skulle skaffe. Men det som enda bedre er, er at den dokumentasjonen vi ventet på, hadde hun mottatt et helt år tidligere. Helt sikkert min feil det også.
Mit livs største stressfaktor
Så nå sitter jeg her da, fire år inn i mitt livs største stressfaktor, også kalt NAV, og blir sykere og sykere for hver dag som går. Vi er alle enige om at jeg ikke er frisk nok til å jobbe, men jobben til saksbehandler nummer 7 må jeg pent se meg nødt til å gjøre om jeg vil ha penger.
Jeg har fått tilsendt saken min i posten, så nå har jeg en bunke med papirer som er tykkere enn bibelen, men ingen dokumentasjon på det de har gjort galt, og ingenting fra saksbehandler nummer 7. Bare en masse papirer og enda flere spørsmål.
Så igjen spør jeg deg kjære naver; kan du ringe meg? Kan du lære meg hvordan man lurer dette såkalt enkle systemet? Vis meg hvilken søknad jeg kan fylle ut så jeg slipper å gå sulten inn i det nye året.
Sponsede saker:
– Trondheimsfjorden er helt fantastisk å utforske under vann
-Man skal ikke veldig langt ut for å finne både fly og båtvrak fra andre verdenskrig på havbunnen.
Denne restauranten bruker et helt spesielt ribbekjøtt som tar julematen til et nytt nivå
Hampshire-gris er en amerikansk griserase som ikke er særlig vanlig i Norge. – Mindre fett og mer marmorert enn vanlig gris.
Fariba (40) sov i bilen, i dag har hun 20 ansatte og omsetter for millioner
I starten hendte det flere ganger at jeg sov i bilen mellom jobbene. Det var liksom bortkastet å dra hjem og legge seg for natta.