Innlegget ble først publisert i universitetsavisa.no. Alle foto: Heidrun Åm

De av oss som bor i umiddelbar nærhet til Høyskoleparken er heldige som har et så fantastisk turområde som nærmeste nabo. Det er dette grøntområdet som gjør det mulig for oss å bo i byen – stikk i strid med alle tendenser for øvrig og det man ellers gjerne ser som «barnevennlige områder». Høyskoleparken har alt – her kan professorene promenere, studentene kan grille og synge studentersanger til langt på natt (helst i de delene av parken hvor det ikke bor folk i umiddelbar nærhet), her kan naboer spille fotball og barna kan klatre i skogen eller plukke blomster. Parken er åpen og inviterende, men den har også hemmelighetsfulle steder som barna kan utforske og oppdage.

Søndagsturen vår starter i Hesthagen. Derfra går det en gjennomgående promenade rett til Hovedbygget. Vi velger å starte på veien som går på skrå og tar den første stigningen forbi ei gruppe studenter som spiller ball.

Parken er i ferd med å springe ut i blomst. Høyskoleparken har et langt rikere dyre- og planteliv enn parker flest. Ekorn ser vi rett som det er, grevling kan også påtreffes – men heldigvis ikke like ofte. De fugleinteresserte har observert både sidensvans, rovfugl som hauk og falk, og ulike kråkearter som kaie og nøttekråke. Under mikroskopet kan vi også oppdage merkeligere skapninger, som bjørnedyret, som også har tilhold i parken. Vi kunne nå velge veien som slynger seg oppover mot blant annet Elektrobygget, men velger å ta til venstre og forsetter langs den gjennomgående promenaden.

Bak Døvekirka pågår en tilstelning, muligens konfirmasjon, etter gudstjeneste. I denne bakken sitter vi gjerne i gresset og nyter det vakre synet av den lille kirka, mens vi tar en øl eller griller, i fredelig sameksistens med naboer, NTNU-ansatte og studenter. Flata nedenfor er et yndet åsted for ballspill, frisbee-kasting og ymse studentaktiviteter.

Om vinteren er det ofte enda mer liv, for da strømmer folk til byens beste akebakke både på dag- og kveldstid. Bydelens barnehager har sine utflukter her, de tar med seg rompeakebrett; utenlandske studenter står Telemark og ungdommer lager skihopp. Her har barn i området lært å stå på ski i snart hundre år, og historien forteller om en far som på 60-tallet satte opp en generator og fikk laget skiheis.

I dag er vinteren langt borte. Det er tidlig på ettermiddagen og vi teller 25 personer som ligger på tepper og soler seg. Eksamensbøkene får også litt sol, men muligens ikke det tiltrengte fokus. Barna forsvinner inn i skogen for å klatre, mens vi blir stående for å nyte utsynet. I tida framover kommer parken til å fylles av stadig flere mennesker.

Det er vanskelig å få barna bort fra klatreskogen, men heldigvis opptager de noe spennende lenger framme langs veien. Her er det noen som slapper av, godt skjult i en hengekøye.

Vi vil ikke forstyrre i søndagsluren, så vi forsetter på den grønne stien, som fører inn på et stykke belagt med brustein. For mange er dette den daglige ferdselsåren mellom hjem og skole, men stien kan være glatt om vinteren.

Nå kan vi velge å klatre over gelenderet og havne i en vill og bratt skog – inn hit er det stort sett bare barn, fauna og trassige dekaner som trekker.

Vi forblir på stien og tar til venstre. Straks etter passerer vi en tilsynelatende eierløs slackline som er spent foran Internasjonalt hus.

Nå er vi straks framme ved turmålet, trappa nedenfor Hovedbygget. Ikke alle veit at stedet foruten sitt flotte utsyn også er et attraktivt poké-stopp, noe som frister 7-åringen på turlaget. Fra dette punktet ser vi tydelig hvordan campus var tenkt og gjennomført, som «et verdig eksempel på et teknikken viet monumentalkompleks fra begynnelsen av det tyvende århundrede», for å bruke byplanleggeren Sverre Pedersens ord.

Det er selvsagt forståelig at både NTNU og byen står overfor vanskelige dilemmaer når det nye campus skal utformes. Én ting er at bygging i parken for å knytte campus nærmere byen vil bryte grunnleggende med tanken om det «monumentale kunnskapsbygget», hvor parken rundt skulle bidra til å gi campus dens opphøyde posisjon i terrenget. Sverre Pedersen, som utarbeidet sitt forslag til reguleringsplan av «ringparken» i 1927, skrev at «[h]ar man først valgt et markert punkt i terrenget, i dette tilfelle Gløshaugterrassen, og understreket dets fremtredende betydning i bybilledet gjennom plasseringen av et betydningsfullt offentlig kompleks, må man konsekvent følge tanken videre. Særlig når dette punkt også byr på en enestående utsikt».

Tanken om det monumentale (men avsondrede) campus er ikke lenger i tidas ånd. Samtidig er parken nedenfor Hovedbygget underlagt vern, nettopp for å ivareta de verdiene som campus helt siden 1910 har vært opparbeidet etter. Selv om «Veien videre» har interessante forslag til hvordan man kan skape liv i Klæbuveien, kan gjennomført bygging langs «randsonen» av parken, som forslaget legger opp til, i verste fall bety at Trondheim i stedet for et «byintegrert campus» får en borg – med en park som gjøres utilgjengelig for byen, og med bygninger som bidrar til å gjøre Gløshaugenlatået enda mer avsondret fra byen enn det er i dag.

På vei hjem igjen er det ikke lenger Døvekirkas gjester som opptar plassen rundt kirka. Nå er det mer kroppslige interesser som har overtatt. Når alt kommer til alt trenger Høyskoleparken knapt noen aktivisering eller tilrettelegging. Kanskje bortsett fra en søppelcontainer og et toalettanlegg som kan avlaste bakgårdene under fadderukene!

Formannskapet har allerede sagt tydelig nei til bygging i parken, og NTNUs ledelse har ved gjentatte anledninger sagt at det «ikke skal bygges en kvadratmeter i parken» dersom kommunen sier nei». Men vinnerutkastet i arkitektkonkurransen, «Veien videre», foreslår ikke mindre enn 16 – seksten – nye bygninger i parken. Blant annet i området ved Døvekirka, som er blant de mest attraktive og brukte områdene i parken. Det er vanskelig å se hva som står igjen av forslaget dersom det ikke blir bygging i parken allikevel.

I campusprosessen framstilles parken stadig oftere som en «barriere», eller som bestående av mørke og utilgjengelige skogholt som skriker etter oppgraderinger og tilpasninger for å øke attraktiviteten. Til tross for at alle erkjenner at parken er viktig, er det knapt noen av de innsendte arkitektforslagene går nærmere inn på hvordan Høyskoleparken faktisk brukes, eller reflekterer rundt hvilken funksjon parken skal ha for framtidas bydel. Det er underlig. For med den allsidige bruken parken har i dag, hvor både ansatte, studenter, naboer og barn i alle aldre bruker parken til alle døgnets tider, gir den et levende bilde av bydelen rundt.

Mange som har stor glede av parken i dag, vil stenges ute fra å bruke den i framtida

Det er åpenbart at en amfiscene i akebakken ikke bare vil endre parkens karakter – det vil også påvirke bruken av den. Mange som har stor glede av parken i dag, vil stenges ute fra å bruke den i framtida. Det vil påvirke framtidas bosettingsmønster, som igjen vil påvirke hva en «byintegrert campus» faktisk vil bety. Dersom det er meningen at det skal bety noe annet enn bygninger som plasseres nærmere Elgeseter gate og en park forbeholdt universitetets studenter og ansatte, er det avgjørende at Høyskoleparkens verdi, dens bruk og ulike funksjoner, nå gis en selvstendig vurdering før endelige beslutninger fattes.

Høyskoleparken er bydelen Elgeseter og campus’ ubestridt fremste urbane fortrinn. Når Elgeseter og campus nå skal utformes som by, må Høyskoleparken vurderes på egne premisser, og ikke bare som en barriere mellom NTNU og byen. Vi må få en oversikt over naturmangfoldet, hvem som bruker parken og hvor, og hvilken betydning parken har for campus og bydelen. Bare slik får vi vite hva vi har – men også hva framtidas campusbydel kan bli, dersom vi forvalter parken på en god måte.