Ny storhall: – Derfor er det ingen grunn til jubel for barn og unge

Debatt: Realiteten i dagens Trondheim Spektrum er at eierne ønsker en størst mulig økonomisk gevinst på driften av anlegget, skriver Åsmund Sjøberg, daglig leder av Midt-Norge bandyregion, i dette innlegget.

Dette har medført at de seks hallflatene av normal størrelse kun er tilrettelagt for et fåtall idretter. Over 90 prosent av halltiden på disse hallflatene benyttes av håndball og innebandy. Trondheim Spektrum ønsker ikke å tilrettelegge for basketball da det koster for mye å merke opp gulvet og installere kurver.

For at cateringfirmaet på bygget skal ha størst mulig inntjening får heller ikke idrettslagene ha kiosksalg i hallen ved kamp og trening. Viktige inntekter for frivillig aktivitet går fløyten for de lagene som har ”tapt treningstidskabalen», og må trene et annet sted enn i sitt nærmiljø.

Annonser: Tid for julebord!

adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image
adslider-image

Behovet er bydelshaller

Da de ulike idrettene i Trondheim prioriterer barn og unge i bydelshallene, betyr det at snittalderen på de som trener i Trondheim Spektrum er relativt høy. Slik vil det også være når flere flater på Nidarø er etablert. Dette alene tar brodden fra argumentene til de som hevder flere flater på Spektrum vil komme barn og unge til gode.

Det er ikke en storhall idrettens viktigste medlemsmasse trenger – de kommer heller ikke til å benytte den i noe særlig. De kommer nemlig til å være i bydelshallene som sakte men sikkert realiseres over kommende tiårsperiode – her fortjener Trondheim Kommune ros for sin satsning.

Norge Bandyforbund har gjennom hele Spektrum-prosessen påpekt at idretten bidrar til å realisere anlegg i feil rekkefølge. Det er Toppidrettens krav om anlegg til sin aktivitet som har medført at anlegget på Spektrum kan stå klart i rekordfart. Når breddeidretten kommer med sine ønsker om en «vanlig hall» i sitt nærmiljø blir tidsperspektivet sørgelig mye lengre. Det er liten tvil om at norsk idrett og det politiske miljøet prioriterer toppidrettens hensyn for høyt – både med tanke på antallet personer som utøver toppidrett og den faktiske viktigheten av toppidretten.

For norsk idrett hevder faktisk at toppidretten i seg selv medfører at flere barn og unge begynner med idrett. Dette har vært noe idretten har fremholdt som en sannhet i flere tiår, og som nærmest er innprentet som en sann læresetning i alle idrettsmiljøer her til lands. Det smitter selvfølgelig over på politikere og samfunnet generelt.

Når forskerne derimot har gjort undersøkelser på dette viser det seg at toppidrettens prestasjoner og eksistens ikke har noen nevneverdig innvirkning på om barna begynner med idrett eller ikke. Og jeg omtaler forskning fra både innland og utland. Dette er selvfølgelig ikke forskning som den norske idrettsorganisasjonen ønsker fokus på. Norsk idrett og norske politikere baserer seg derimot på udokumenterte påstander når man påtar seg store toppidrettsarrangement, og legitimerer store investeringer for toppidretten ved at det vil gi økt fysisk aktivitet og deltakelse blant folk flest, barn og unge.

I Trondheim har Spektrumdebatten også fått vist en annen side av norsk idrett; konsensusproblematikken. Når store og mektige organisasjonsledd innen idretten bestemmer seg for noe er det nærmest kriminelt å være uenig.

Håndballforbundet, Trondheim Kommune, Sør-Trøndelag Idrettskrets og Trondheim Idrettsråd bestemte seg tidlig for å gå for Spektrumalternativet. Hvilket demokratisk mandat hadde egentlig Idrettsrådet i Trondheim til å gjøre dette til idrettens viktigste sak i Trondheim?

Det er selvfølgelig helt OK at disse organisasjonsleddene mener det er en god løsning at det brukes store ressurser på hallflater i enden av ei blindgate, men hvorfor er det så galt at noen hallidretter fastholder at de synes konseptet virker lite gjennomtenkt?

Vi finner det betenkelig at Trondheim idrettsråd ved flere anledninger har påpekt at vårt syn undergraver Trondheimsidretten. Trondheim Idrettsråd har et helt annet mandat enn å komme med slike påstander om en særkrets som fremholder et annet syn på en sak. Det er på tide at idretten aksepterer intern uenighet – det er faktisk sunt med diskusjoner og sterke meningsutvekslinger. Spesielt etter den opprivende OL-debatten for noen få år siden skulle man tro at idrettsorganisasjonen hadde lært og lagt om stilen.

Trondheim Spektrum kan sikkert bli en festarena for toppidrettsarrangement, messer og konserter. Det kommer til å bli et sabla trafikk-kaos (stakkars de som bor i Klostergata), men at nevnte arrangementstyper kommer til å få det fint i selve anlegget tviler vi ikke nødvendigvis på.

I den daglige breddeidrettshverdagen er vi dog sikre på at anlegget hovedsakelig vil bli en arena for voksne personer, og for noen få skuffede ungdommer som ikke får trene håndball eller innebandy i sin bydelshall. Derfor mener vi at en storhall på Øya ikke medfører noe løft for den daglige breddeidretten.

Vi mener at nye hallflater bør prioriteres og etableres ute i bydelene før man realiserer en storhall. At politikere som Mats Ramo (og flere med han) er uenig og bruker breddeidretten som hovedargument for en storhall på Nidarø tåler vi godt – diskusjoner er bra.

Dog er vi litt overrasket over at han verken vet forskjell på inneidretter og uteidretter eller har satt seg inn i det faktiske aktivitetsbildet i anlegget ved Elvesvingen han mener det er fornuftig å investere en halv milliard kroner i.

Er det virkelig riktig å bruke så mye penger på et anlegg som barn og unge får så liten nytte av?