Skuespiller Anne Krigsvoll har nettopp rundet 60 og gjester denne våren Trøndelag Teaters hovedscene i rollen som ammen i Robin Hood.
Etter 35 år i hovedstaden er det fortsatt Trondheim som ligger hennes hjerte aller nærmest.
Et Trondheim som hun er meget opptatt av, og veldig glad i. Og som hun vokste opp i.
–Jeg var jo en ekte midtbyramp jeg, bodde midt i byen og fikk se livet fra gata i mange sammenhenger. Det var gode tider, men også tøft innimellom, mimrer Anne over en middag ute på byen i Trondheim.
Anne deler raust om egne minner og tanker om steder, cafeer, personer og andre viktige kjennetegn ved et Trondheim som er i stadig endring.
Men som hun også har sterke oppfatninger om. Hvem som styrer hva og hvem som får bestemme utviklingen i denne byen.
Både når det gjelder kultur, media, byutvikling – og politikk.
– Hva er det egentlig de holder på med her da? Høyhus på stasjonen som stenger for all utsikt? Hold byen lav, ikke la kapitalen vinne for all fremtid!
Hun får fot når vi begynner å snakke om byen. Om Torget, Sentrum. Og Øya. Høye hus.
Anne er og blir trondhjemmer på sin hals, og sitter ikke på ordene om hva hun mener om det som er i ferd med å skje enkelte steder.
– Det gamle Torvet, et steinkast unna Munkegata der jeg vokste opp, oste av liv og handel og markeder – og folk. Jeg vil ha tilbake Torvet!
Sjøluft
Anne er på krigsstien, ikke bare i rollen som ammen i Robin Hood, men også som privatperson og trønder.
På avstand fra hovedstaden gjennom mange år har hun fulgt med på aktuelle bysaker fra hjembyen. Og som hun nå har fått nærkontakt med gjennom de siste månedene som innbygger i byen igjen.
Riktignok bare for en periode fram til sommeren, Robin Hood spilles helt til midten av juni.
Les også: Klaus Sonstad om sin første teaterrolle
–Jeg er ikke så opptatt av klesbutikker og frisører, så jeg skjønner ikke at det kan være så himla mange av dem overalt! Jeg liker heller å gå tur gjennom byen, bruke byen og oppsøke steder som ligger litt utenfor allfarvei. Kjenne sjølufta. Men sjøen er jo ikke lett å få øye på lenger, med alle de husene og byggene og jeg vet ikke hva som har kommet opp her nede de siste årene.
Det er vanskelig å unnga å snakke om Brattøra, det nye stasjonsområdet, superbusser, Øya. Mathall.
Anne er oppdatert.
– Skal de legge ned Mathallen også nå da? Er det bare Rema som gjelder i denne byen her nå?
Hun har ikke mye pent å si om eiendomsbaroner heller, men begynner i stedet å mimre om kaffelukta på gamle Kjeldsberg. Olav Tryggvasons gate. Der Rema ligger i dag.
–Da jeg vokste opp lærte vi å oppleve glede knyttet til mat, vi visste hvor maten kom fra, hvem som hadde fisket fisken og hva høna hette, den vi måtte plukke av fjærene på sjøl, vi hadde slektninger på ulike plasser og fikk råvarene fra mange steder. Og vi måtte sitte i ro ved matbordet til alle var ferdige.
–Jeg kan fortsatt ikke fatte at noen bare kaster i seg et måltid. Jeg nyter det, og setter pris på god mat. Men det må være ekte.
Midtbyen
Annes hengivenhet strekker seg mye lenger enn til teateret og kollegene.
Kjærligheten til hjembyen har bare vokst seg sterkere etter at hun nå for en periode har fast bopel i Dronningens gate.
–Jeg har alt jeg trenger i den gata! Fra Daniel på hjørnet via Kaffebrenneriet på Nordre, og videre bort til Nr. 13 eller Kjegla. Jeg skulle gjerne hatt litt mer tid til å utforske resten av byen, men det er lange dager. Og når forestillingen er slutt går vi ikke ut kl 23 på kvelden og tar en øl. Det var før det. Men jeg savner det litt da.
Det er så mye himmel her, det er jo en forbytelse mot menneskeheten å ta den fra folk!
Praten går, Anne for blod på tann, hever røsten. Og ser ut av vinduet på Troll hvor vi nyter nyvernet kaffe fra Jacobsen og Svart og en hjemmelaget sjokoladefondant til dessert etter maten.
Hun ser opp på himmelen over elva. Snur seg og ser mot den nye sentralstasjonen.
–Høyhus her nede også? Det er så mye himmel her, det er jo en forbytelse mot menneskeheten å ta den fra folk!
Hun går utenfor og tar seg en røyk.
Som fast ansatt på Nationaltheatret i en lang kvinnealder er hun for sceneveteran å regne. Etter mange år i en bransje som på mange måter er både tøff og krevende gidder hun ikke lenger la seg pelle på nesa.
-Jeg sier det jeg mener, og det får folk tåle eller ikke tåle. Jeg tier ikke stille hvis jeg har noe å melde, forteller Anne.
Disiplin og hengivenhet
Om noen timer skal hun i sminken på Trøndelag Teater, klar til å entre Hovedscenen på Trøndelag Teater som ammen i musikalversjonen av Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen.
Forestillingen går i disse dager for fulle hus i i byens kulturelle storstue.
Anne har siden desember i fjor hatt adresse i hjembyen som gjest ved Trøndelag Teater, huset hvor hun bokstavelig talt vokste opp, siden begge foreldrene jobbet der.
– Det er herlig å være tilbake, og få jobbe med så mange flinke folk. Og da mener jeg ikke bare skuespillerne, nei, hele staben – jeg har vært med i alle ledd av en teaterproduksjon og det er ikke bare vi skuespillerne som er navet i maskineriet.
Sier Anne. Med stor respekt for alle sidene ved teaterlivet.
Til tross for at det også kan by på store utfordringer og krevende perioder.
Ingen privatsak å stå på scenen
Anne leverer ei kraftig hostekule.
– Bronkitten slipper ikke taket, men som skuespiller har du ikke noe valg. Du må gå på scenen, hver eneste kveld. Så jeg passer på stemmen og helsa så godt jeg bare kan, sier Anne med et smil.
Vel vitende om at sangstemmen må holde, hver eneste kveld.
Følg Trondheim24 på Facebook og Instagram!
Siden prøvene på Robin Hood startet før jul har hun slitt med luftveistrøbbel, og går for tida rundt med et arsenal av halstabletter i veska.
–Det er ingen privatsak å stå på scenen vettu, vi plikter å gi publikum best mulig kvalitet på hver eneste forestilling, sier hun alvorlig.
–Det handler om å ha disiplin. Og hengivelse til det du holder på med. Og gir. Til publikum hver eneste kveld. Og til medspillerne.
Men hun understreker også at det kan være et slit, og noen ganger litt for lange spilleperioder. Sånn som denne våren.
–Kvaliteten forringes jo hvis vi spiller oss ihjel da, sier Anne og sikter til Robin Hood som spilles hver eneste kveld, også på lørdager. Hver uke. I et halvt år.
Det blir ikke så mye fritid ved siden av – og hun innrømmer at det å være 60 i det gamet der kan være litt i overkant.
–Det er litt av hardkjør, et rotteræs! Og nesten rovdrift på oss gamlingene, men teateret skal tjene penger og ha suksess, jeg skjønner jo det.
–Ammen, ja. Hun er rå. En dame med bein i nesen, ikke redd for å snakke rett fra leveren, men med stor kjærlighet til alle rundt seg.
Anne er glad for at de endrer spilleplan i slutten av mars, da blir det kun fire forestillinger i uka.
Amme Krigsvoll
Hun rister litt på hodet, tar seg en tablett.
–Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl, flirer Anne og begynner å nynne på den kjente Rotmo-tektsten som er en av sangene hun fremfører på scenen hver eneste kveld.
Hva synes du om din egen rolle, ammen er en sterk kvinnekarakter?
–Ammen, ja. Hun er rå. En dame med bein i nesen, ikke redd for å snakke rett fra leveren, men med stor kjærlighet til alle rundt seg.
Ligner litt på deg selv da?
–Nei, det er jo ikke meg, men jeg kan kjenne meg igjen i henne ja! Jeg er jo ikke akkurat redd for å drite meg ut lenger, og ikke redd for å si det jeg mener jeg heller. Det vet Mads.
Instruktør Mads Bones er bare halvparten så ung og erfaren som Anne, og var soleklar på at han ville ha henne med i en rolle i Robin Hood.
–Rausheten til Mads vil jeg gjerne trekke frem, han har vært lyttende hele veien og latt oss komme med forslag, og jeg har jo hatt mange klare oppfatninger om hvordan ammen skal fremstilles, forteller Anne og smiler sitt bredeste smil.
Hjerte for teateret
35 år på Nationaltheatret gir en viss pondus blant et noe yngre ensemble. Men Anne er tydelig på at hun har lært like mye av sine medspillere som de har lært av henne.
–Det er jo ei blomstereng av fine folk da, og hele showet med alle de trønderske låtene er jo bare en hyllest til livet, til fantasien og til musikken.
Hun skryter av sine nye kolleger. Og har særlig funnet tonen med nykommerne.
–Jeg og Klaus flirer og har det bra artig! Og så har jeg adoptert Josefine. Hun har aldri stått på en teaterscene før, så jeg passer litt ekstra på henne. Men bestemora hennes hadde visst blitt litt betenkt har jeg hørt…
Skam-stjerner og TV-personligheter, humorister og journalister. Robin Hood er en salig blanding av folk, karakterer, gjesteskuespillere og et oppkomme av ideer.
–Det er jo ei blomstereng av fine folk da, og hele showet med alle de trønderske låtene er jo bare en hyllest til livet, til fantasien og til musikken.
–Det er teateret som er hjertet mitt. Aldri en dag er lik, sier Anne og blir litt stille.
Hva er drømmerollen?
-Jeg har hatt mange drømmerroller jeg. Men har en spesiell ømhet for karakteren uten navn, jeg vet hva hun heter men jeg forteller det ikke til noen…
Anne blir hemmlighetsfull, men ramser opp noen av de opplevelsene hun har fått på teateret, på film.
Aldri reklame.
Hun har spilt dyr, vært Skalle-Per, spilt Idun i «Skammen» og fikk sitt gjennombrudd på TV med «Av måneskinn gror det ingenting» på 80-tallet. Som svært mange ennå husker henne for.
En ny generasjon film og tv-interesserte kjenner henne allikevel best fra rollen i Lillyhammer.
-Laila Hovland vil jo alltid være med meg da. Til sommeren skal vi sette opp et skilt på verandaen til ære for henne. Laila Hovlands plass.
I rollen som Laila var Anne med i de to første sesongene av Lilyhammer, men gav seg etterhvert fordi det dukket opp andre ting på scenen igjen. Det er tross alt teateret som betyr aller mest. Men hun innrømmer at hun gjerne går til filmen igjen, hvis det kommer flere muligheter i Trøndelag.
I 2014 var hun med i den trønderske spillefilmen «Kvinner i for store herreskjorter» og storkoste seg på filmsettet som for det meste foregikk midt i Trondheim sentrum.
–Hovedstaden dominerer altfor mye i norsk filmbransje, de holder seg til Oslo-gryta og bruker de samme skuespillerne om og om igjen, det er bra at det kommer andre historier fra andre deler av landet, og Trondheim har jo så absolutt begynt å få et ordentlig filmmiljø!
Byen og elva
Vi vandrer ut i Trondheimsettermiddagen. Det er friskt ute, litt kaldt, men masse vær.
Anne som har hatt mang en sommer på Hitra elsker vær og vind og fremhever lyset. Forskjellen mellom by og land. Der havet møter folk – og omvendt. Og byen. Traske gjennom gatene og mimre om gamle dager. Fosenkaia. Der vi til slutt havner. På Restaurant Troll.
– Far min var ofte her nede og fisket, og mor kjøpte fersk fisk fra båtene. Har dokker nokka kattmat idag? Det var breiflabb og alskens ufisk den gangen, men vi åt og koste oss, og den dag i dag vet jeg hva jeg vil ha.
Hun peker bortover mot Ravnkloa, spør etter Fløttmainnen, og med Torget lenger opp. Ikke hadde de bil, så de kjøtye kollektivt overalt, men tok beina fatt hvor enn de skulle, mimrer Anne.
–Vi må få flere bilfrie veier inn til sentrum. Folk kan da å gå, og de bør gå!
Anne er ikke i tvil. Sentrum må brukes av folk og lufta må være til å puste i.
Og Bakklandet – saken må vi aldri glemme, mener Anne. Hun var selv med på aksjonene på 70-tallet og kommer aldri til å glemme den kampen.
–Tenk på de som faktisk mente at vi skulle ha motorvei gjennom den perlen av en bydel! Det er jo ikke til å tro, men dæm villa riv skiten!
Parallene til Øya-saken er klar. Også for en gammel midtbyramp som har fylt seksti.
Og som husker at det var utendørs skøytebane på Nidarø.
–Bevare grøntområdene, så lite sentrum som det er i denne byen, folk trenger å puste, og det er jo helt unødvendig å ta bussen mange steder? Nei, de derre superbussene kan jo bare parkere på Nidarøhallen!
Latter og engasjement. Og en overskyet ettermiddag utenfor vinduene på Troll.
Hun begynner å nynne på en gammel revy-vise. Omskriving av Otto Nielsen. » En by for å bo i og ei ælv for å spøtt i».
–Entusiasme og vær – det kan dæm faen itj kjøp enno!
