Det sier Kari Rueslåtten om sangene hun skriver – og hvorfor hun tror de når ut til både metalfans som husker henne fra gamle dager, skaper nye blodfans i Sør-Amerika og finner klangbunn blant folkemusikkinteresserte.

Og det i den grad at hun har møtt fans som har oppkalt barnet sitt etter henne (det bor en liten Kari i Belgia) og lært seg norsk og blitt tolk som følge av en Rueslåtten-skive (en finsk fan).

Nå er Rueslåtten ute med albumet «Silence Is The Only Sound», 20 år etter at hun startet solokarrieren med den Spellemann-nominerte « Spindelsinn ». For å markere det, oversatte hun tittellåten fra 1997 til å bli «Spellbound» – og spilte den inn der hun er nå musikalsk, sammen med et knippe andre vakre og mollstemte nye sanger.

For fortsatt jakter Rueslåtten på det vakre i mørket, for å synge om noe som det ikke er så lett å snakke om.

Få ord, lange fortellinger

– Det er et uttrykk som har fulgt meg hele tiden. Derfra kommer interessen min for folkeeventyr og -toner også. Jeg skriver fortellinger, og prøver slik diktere gjør å formidle de lange historiene med få ord, men med musikk til. Jeg er opptatt av det som skjer inni mennesker; hvorfor de gjør som de gjør – særlig når de gjør fatale ting mot dem de elsker. Det kunne vært deg eller meg, sier Kari Rueslåtten.

– Jeg håper lytterne hører en stemme som sier noe de kjenner seg igjen i, om noe som det er vanskelig å snakke om. Man legger ofte bånd på følelsene. Men en melodilinje eller en frase kan få det til å slippe opp når man dras litt ut av det vante. Jeg kan selv begynne å gråte om noe treffer meg, sier Rueslåtten, som er like rask med et lyst smil.

Kari Rueslåtten slår et slag for mollstemt melankoli på sitt nye album «Silence Is The Only Sound», som slippes 20 år etter solodebuten «Spindelsinn». Det hyller hun med en nyinnspilling av sin gamle signaturlåt i engelsk drakt. Foto: Gitte Johannessen / NTB

Flyktet til fjells

Kari Rueslåtten er ikke bare musiker – hun er også organisasjonspsykolog og jobber med lederutvikling ved NTNU i Trondheim.

– Det beste av to verdener. Det ville vært tomt om jeg måtte velge. Nå kan jeg gjøre det jeg elsker, å lage musikk, uten presset om at jeg må klare å leve av det. Jeg har lært meg å lage rom for å skape, ta tak i øyeblikkene. Da setter jeg meg ned ved pianoet. Men i vinter, på det aller mørkeste, flyktet jeg litt: Jeg dro til en hytte i fjellheimen og søkte ensomheten og stillheten.

Omgitt av naturen føler hun seg som del av et større hele. Med seg på den ensomme hytteturen hadde hun sangideer, keyboard, datamaskin og et knippe diktbøker, både norske og engelske.

– Jeg leser engelske dikt og romaner og ser hvordan de maler med språket, som har flere ord enn norsk.

Nærkontakt på nett

Nå flyr «Silence Is The Only Sound» ut i verden – slik Kari Rueslåttens tidligere utgivelser også har gjort. Det takker hun digitaliseringen og sosiale medier for.

– Ofte fremstilles det som om musikkbransjen tapte på dette. For meg har det åpnet en ny dør. Folk får hørt min musikk, og det har skapt en umiddelbar nærhet og kommunikasjon. «Kom til Chile», skrev de da jeg vendte tilbake til musikken i 2013. Jeg dro dit på turné, tenkte jeg var litt glemt, men de sto på flyplassen og ventet, smiler hun ved minnet og legger til:

– På konserter i Sør-Amerika kan de tekstene, og føler nærhet til dem. Det er magisk, for melankolien i tekstene mine er veldig personlig. Det er nakent og sårbart, derfor er det sterkt for meg når jeg får høre at sangene mine betyr noe i folks liv. Og jeg kan møte dem hver dag på nett! Jeg hadde ikke kunnet gjøre det jeg gjør nå uten at jeg nådde nisjene rundt i verden på denne måten.

To norske konserter

Med seg på «Silence Is The Only Sound» har Kari Rueslåtten på ny Jostein Ansnes, som produserte platen og spiller gitar, sammen med Richard Turvey fra Blossoms på tangenter, Steve Pilgrim på trommer, Martyn Campbell på bass og Øyvind Engen på cello. Platen ble da også innspilt live i Parr Street-studioet i Liverpool.

Nå venter konserter i Trondheim 23. september og i Kulturkirken Jakob i Oslo 20. oktober, samtidig som det vanker turneer først i Europa – så i Latin-Amerika på nyåret.